Samvittighetskvaler

Det er torsdags ettermiddag på misjonsstasjonen. Middag er fortært, og det er tid for avslapning. Jeg setter meg foran PC skjermen, og setter på nyeste episode av ”Entourage”.

Etter et par minutter høres skritt utenfor vinduet. Jeg kikker ut, og gjennom gardinene kan jeg skimte konturene av en lokal dame. ”Vær så snill, ikke bank på min dør” tenker jeg, og sender opp en liten bønn. Den forblir ubesvart, og etter et par sekunder høres banking på døren.

Jeg løsriver meg fra dataskjermen og åpner døren. Utenfor står en lokal dame med sultne øyne - den vestlige forbrukerkulturens bakside. Damen vil ha penger. Jeg sier nei uten å se henne i øynene. Det har jeg ikke samvittighet til.

Jeg har blitt fortalt at dette er feil måte å gi penger på. Det hørtes fornuftig ut når jeg fikk det fortalt. Nå virker det urettferdig. En ubetydelig sum for meg kunne utgjort en forskjell for denne damen.

Jeg prøver å rettferdiggjøre meg selv med å tenke på at jeg gir gjennom andre kanaler. Trøsten er mager.

Her i Kamerun blir jeg stadig minnet på livets realiteter. Det kan være vanskelig, men heldigvis er vi mange norske her, som kan snakke ut om tingene vi opplever. Det hjelper på psyken, og er en god måte å bearbeide inntrykkene på.