Tellopiknik med volleyballgutta

Søndag for noen uker siden drog Thomas, jeg og volleyball-laget vårt til Tellofossen. Piknik er det store for mange her, og ungene hadde lenge spurt om vi ikke kunne dra til Tellofossen.

Coscos, kake, posing og minigudstjeneste er stikkord.

Det var kjekt å være på tur med gutta, de er en meget bra gjeng!

17. mai

Selv om vi ikke er mange norske, ble det allikevel 17. mai feiring her nede.

Flaggheising, tale, skoleavslutning og tog på formiddagen - bassengkos, leker for barna og grilling på ettermiddagen og kvelden.

På skoleavslutningen var det mange som imponerte, men spesielt kjekt var det å se Theodor lese tulle-dikt. Vi er akkurat ferdige med 1. klasse med globalskolen, men han leser allerede meget bra. Konge!

For en som stort sett forbinder 17. mai med regn, kulde og middelmådige kulturelle opplevelser var det godt å kunne gå i tog med varme i kroppen, og ikke minst var det kjekt å være litt underholdning for de forbipasserende Kamerunerne vi traff på vår vei.

Skills

Til den ene sportsklubben vi arrangerer for jentene på campen, har vi begynt å samarbeide med en av byens turntrenere.

I går tok Bosco og jeg turen til byen for å elevene hans konkurrere. Jeg har overhodet ikke peiling på turn, men kan ikke skjønne noe annet enn at disse ungene må være over gjennomsnittlig flinke.

De beste reiser i dag til Yaounde for å representere provinsen vi bor i, i en konkurranse der.

Legger ved en liten filmsnutt av noen av disse syke ungene.

Besøk av Andreas og Joffa

Øklands i Kamerun

Nydelige Gadjiwan

Jeg fryser

Det er natt i Kamerun. Jeg våkner og ser på klokka. 0400. Til tross på at jeg sover med sokker, joggebukse og hettegenser fryser jeg. Jeg drar hetta over hodet, snører den stramt igjen, og bretter dyna godt rundt meg. Noen timer senere våkner jeg igjen, og står opp.

Jeg går inn på kjøkkenet og lager meg frokost. Idet jeg heller melk i glasset kommer min kjære hushjelp Rosa Lee inn i på kjøkkenet. Utpå sine tradisjonelle afrikanske klær har hun en tjukk ullgenser, sannsynligvis norsk. ”-Hvordan orker du å drikke kald melk når der er så kaldt ute?” spør hun.

Jeg må smile der jeg sitter og gumler i meg frokost. Ute er det mellom 20 og 30 grader. På det kaldeste i natt krøp kanskje temperaturen ned mot 14 grader. Det er rart hvor fort man venner seg til ting.

En annerledes jul

I går kom jeg hjem til Ngaoundere etter en herlig tre ukers lang juleferie.

Ferien ble tilbrakt på Kribi, et feriested sør i Kamerun. Jeg reiste nedover med de første som skulle ned, Linda og Andreas, og hjem igjen med de siste som skulle hjem.

Ferien har både vært flott og annerledes og har stort sett bestått av strandliv og avslapping.

Julaften ble en litt spesiell opplevelse. På dette tidspunkt var jeg eneste nordmann i Kribi, så på julekvelden satt jeg alene på hotellrommet. Den 28. desember kom mange norske ned og godt var det. Jeg var på forhånd redd for om dagene alene hadde tatt knekken på min sosiale intelligens, og om jeg hadde glemt hvordan jeg burde oppføre meg blant nordmenn, men jeg vil si det gikk sånn noenlunde greit.

På veien hjemover kjørte Lena, Idunn, Solbjørg og meg en vei vi kaller Yokoveien, som går gjennom byen Yoko. Her jobbet Solbjørg for 40 år siden, og vi stoppet opp for å kikke litt. Solbjørg traff en del gamle kjente, og det var både overraskende og imponerende å se at skolen NMS har bygget opp, fungerer i dag, og har over 90 elever. Jeg er glad for at jeg fikk se og oppleve noe av arbeidet NMS har bygd opp ulike plasser i landet. Det er ganske overveldende og surrealistisk å tenke på hvor omfattende og stort arbeid som har blitt gjort i Kamerun.

Etter noen lange dager med kjøring var det godt å komme hjem igjen til Ngaoundere. Nå står hverdagen for tur og det trives jeg godt med.