Gudstjeneste i sykehuskapellet

Forrige søndag var vi på gudstjeneste i milleniumskirken, så i dag sto sykehuskapellet for tur. Allerede på utsiden ble vi tatt godt imot. Mange kom bort, tok oss i hånden og ønsket oss velkommen, så det var koselig. Vi nordmenn har nok noe å lære når det gjelder å være åpne og inkluderende.

I Kamerun er det slik at under kunngjøringene spør man om det er noen nye i kirka i dag, og de som er nye kan presentere seg. Et høydepunkt var at jeg klarte å presentere meg selv på fransk. Riktignok med hjelp av en huskelapp, men allikevel, framskritt fra forrige søndag. Da måtte nemlig Hilde Marie presentere oss begge.

Gudstjenesten varte i ca to timer. Etter hvert som tiden gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å holde konsentrasjonen oppe. Det er ikke lett å konsentrere seg når man ikke forstår noe særlig, men forhåpentligvis blir både konsentrasjonen og fransken bedre etterhvert.

Heldigvis er det mye sang og musikk på gudstjenestene her, og i dag var det fire kor som sang. Selv om jeg ikke forstår hva de synger, er noen av melodiene kjente, og jeg synes det er kjekkere å høre på uforståelig sang enn uforståelig prat.

Legger ved noen bilder fra sportsklubben for barn som vi arrangerte på fredag. Det var herlig å få komt i gang med en av arbeidsoppgavene våre, og veldig morsomt at det kom så mange barn.

Det er givende å være med å lede denne sportsklubben. Barna syntes lekene var morsomme, og vi ettåringer koste oss nok like mye som dem.

Dere kan lese mer om dette på bloggen til familien Bischler:

http://bischler.blogspot.com/2009/08/sportsklubb-for-de-sma.html

Je ne parle pas francais

Denne uken har stort sett gått med til å lære fransk. Jeg merker at det er vanskelig å skulle lære et helt nytt språk, men samtidig kunne jeg ikke hatt bedre hjelpemidler tilgjengelig. De neste tre ukene skal jeg ha masse undervisning med Enok, og etter det begynner vi sannsynligvis å jobbe. Da vil jeg garantert få masse muligheter til å praktisere fransken.

Enok har sagt at han tror det hadde vært nyttig for oss å bo en uke eller to hos en kamerunsk familie. Det hadde vært en fantastisk mulighet til å bli bedre kjent med både språket og kulturen, så jeg krysser fingrene for at det skal gå i orden.

I dag var Hilde Marie, Bosco og jeg rundt på misjonsstasjonen og delte ut invitasjoner til en idrettsforening for barn. Denne skal startes for å knytte norske og kamerunske barn tettere sammen. I starten var jeg taus som en østers mens Hilde Marie og Bosco sto for snakkingen, men etter hvert måtte jeg også bidra litt. Med hjelp fra de to andre klarte jeg å stotre fram en setning på fransk. Onde tunger vil hevde jeg leste opp setningen fra et ark, noe jeg verken vil bekrefte eller avkrefte.

Uansett, etterpå ventet skryt fra både HM og Bosco, og mer skulle ikke til for å heve selvtilliten til en ettåring som per dags dato har miserable franskspråklige ferdigheter.

fransklærer Enok og meg

Her skal vi ha treningene

Rundtur i Ngoundere

I dag tok fransklæreren vår, Enok, HM og meg med på en omvisning i og rundt Ngoundere. Vi trengte ikke kjøre langt før vi kom til en landsby der han hadde vært lærer tidligere. Konge å få oppleve litt av det primitive afrika.

Det er regntid i Kamerun nå, så naturen her er veldig grønn og frodig. I regntiden regner det litt hver dag, men det er masse sol inni mellom. Så egentlig er det en ganske deilig tid.

Etter landsbyen tok Enok oss med til markedet, universitetet og andre plasser som er verdt å se her i byen. Universitetet er svært og 20000 personer studerer der. På markedet var det sykt med folk. Alt fra falske fotballdrakter til ekte flatskjermer selges. Prikken over i-en var kjøttmarkedet. Odøren slo som en vegg mot oss, og vareutvalget stod til terningkast seks. Alle tenkelige typer kjøtt, inkludert dyrehjerter lå på utstilling, noe som tiltrakk seg både mennesker og diverse insekter.

Mye folk, mye lukter og mye fluer gjorde markedet til en kul opplevelse og en fin avslutning på sightseeingen i Ngoundere.

Litt utfor landsbyen der læreren vår jobde før

markedet i Ngoundere

Leiligheten

Legger ut et par bilder av leiligheten. Den er overraskende fin og stor og med assistanse fra hushjelp er det mulig den kan holde seg relativt ryddig.

terassen

utsikten fra terassen

stuå

kjøkkenbenken

bad med gassdusj

Mus i hus

I Ngoundere er vi tatt vel imot på alle mulige måter. Folkene er gjestfrie, leiligheten fin og alt ligger fint til rette for oss. Det er bare et problem. Mus. Disse små krabatene har inntatt leiligheten min, og vil overhodet ikke fanges.

Vi har prøvd med en type moderne musefeller og noen sykt sterke rottefeller. Dette fordi utvalget på det lokale markedet var relativt begrenset. Foreløpig lever musene et liv i sus og dus. De klarer nemlig å stjele osten vi legger i fellene uten å bli fanget. Nå har vi kjøpt såkalt muselim som skal festes på en papp-plate. Oppå skal det legges ost, og forhåpentligvis kan dette bli løsningen på museproblemet. Spennende.

Fikk tatt noen kule bilder av musene:




Nysgjerrig mus kikker inn stuevinduet

Fikk fanget en mus i boden

Luring

REISEN TIL NGOUNDERE

Etter å ha reist siden torsdag er vi endelig framme i Ngaoundere. Turen har vært både slitsom og fascinerende, mest fascinerende.

Eventyret startet smått på torsdag. Da tok jeg flyet fra Sola til Gardermoen. På Gardermoen traff jeg familien Bischler og Hilde Marie. Kjekke folk. På kvelden dro Hilde Marie og jeg inn til sentrum for å treffe venner og for å spise.

Fredag tok vi flyet til Brüssel, deretter til Yaounde. I Brüssel møtte vi Andreas, Linda og Lena. Veldig kjekke folk dette også!

I Yaounde overnattet vi på Hotel Tango. Det mest spesielle med dette hotellet var at toalettene manglet dolokk. Typisk afrikansk slurv tenkte jeg. Senere forklarte Lena at grunnen til at dette hotellet ikke har dolokk er fordi så mange av de lokale ikke er vant til denne type toaletter. Derfor stilte de seg oppå dolokket, og gikk på do stående. På denne måten knakk nesten alle hotellets dolokk.

Togturen fra Yaounde til Ngoundere var en kaotisk opplevelse. Toget var sykt langt, og det var vanvittig mange folk på stasjonen. Nok engang ble jeg takknemlig for at jeg reiste med mer rutinerte folk enn meg selv. For HM og jeg ble tiden stort sett brukt til å ta bilder og filme. Alt her er jo nytt og kult. På de fleste togstoppene sto selgere og tilbudte oss diverse varer. Andreas kjøpte batong til oss. Batong er laget av en type mel og vann, og lukter sykt ekkelt. Konsistensen er seig og det er ganske smakløst. Men kjekt å ha prøvd.

Etter 13 timer på toget var vi endelig framme i Ngoundere. Svette, slitne og illeluktene steg vi av toget. En ny og spennende kultur, fantastiske folk og mye latter har gjort turen fantastisk. Blir de neste ti månedene like bra, har jeg mye å se fram til.

Mye folk på togstasjonen i Yaounde

HM og meg

Lena

togstasjonen i Ngoundere