I går kom jeg hjem til Ngaoundere etter en herlig tre ukers lang juleferie.
Ferien ble tilbrakt på Kribi, et feriested sør i Kamerun. Jeg reiste nedover med de første som skulle ned, Linda og Andreas, og hjem igjen med de siste som skulle hjem.
Ferien har både vært flott og annerledes og har stort sett bestått av strandliv og avslapping.
Julaften ble en litt spesiell opplevelse. På dette tidspunkt var jeg eneste nordmann i Kribi, så på julekvelden satt jeg alene på hotellrommet. Den 28. desember kom mange norske ned og godt var det. Jeg var på forhånd redd for om dagene alene hadde tatt knekken på min sosiale intelligens, og om jeg hadde glemt hvordan jeg burde oppføre meg blant nordmenn, men jeg vil si det gikk sånn noenlunde greit.
På veien hjemover kjørte Lena, Idunn, Solbjørg og meg en vei vi kaller Yokoveien, som går gjennom byen Yoko. Her jobbet Solbjørg for 40 år siden, og vi stoppet opp for å kikke litt. Solbjørg traff en del gamle kjente, og det var både overraskende og imponerende å se at skolen NMS har bygget opp, fungerer i dag, og har over 90 elever. Jeg er glad for at jeg fikk se og oppleve noe av arbeidet NMS har bygd opp ulike plasser i landet. Det er ganske overveldende og surrealistisk å tenke på hvor omfattende og stort arbeid som har blitt gjort i Kamerun.
Etter noen lange dager med kjøring var det godt å komme hjem igjen til Ngaoundere. Nå står hverdagen for tur og det trives jeg godt med.
Ferien ble tilbrakt på Kribi, et feriested sør i Kamerun. Jeg reiste nedover med de første som skulle ned, Linda og Andreas, og hjem igjen med de siste som skulle hjem.
Ferien har både vært flott og annerledes og har stort sett bestått av strandliv og avslapping.
Julaften ble en litt spesiell opplevelse. På dette tidspunkt var jeg eneste nordmann i Kribi, så på julekvelden satt jeg alene på hotellrommet. Den 28. desember kom mange norske ned og godt var det. Jeg var på forhånd redd for om dagene alene hadde tatt knekken på min sosiale intelligens, og om jeg hadde glemt hvordan jeg burde oppføre meg blant nordmenn, men jeg vil si det gikk sånn noenlunde greit.
På veien hjemover kjørte Lena, Idunn, Solbjørg og meg en vei vi kaller Yokoveien, som går gjennom byen Yoko. Her jobbet Solbjørg for 40 år siden, og vi stoppet opp for å kikke litt. Solbjørg traff en del gamle kjente, og det var både overraskende og imponerende å se at skolen NMS har bygget opp, fungerer i dag, og har over 90 elever. Jeg er glad for at jeg fikk se og oppleve noe av arbeidet NMS har bygd opp ulike plasser i landet. Det er ganske overveldende og surrealistisk å tenke på hvor omfattende og stort arbeid som har blitt gjort i Kamerun.
Etter noen lange dager med kjøring var det godt å komme hjem igjen til Ngaoundere. Nå står hverdagen for tur og det trives jeg godt med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar