torsdag 26. november 2009

Gadjiwan

Forrige fredag sto seks nordmenn og to kamerunere klare for avreise til bushen. Målet var Gadjiwan der 78 gamle Solbjørg holder til. Veien er den mest utrolige jeg noen gang har opplevd, det er nesten uforståelig at bilene klarer komme seg framover. Heldigvis hadde vi god guidehjelp i Madam Salato og Douda som kommer fra Gadjiwan.

Før vi reiste hadde sistnevnte sagt at de pleide å spille fotball på fredag ettermiddager, så jeg slengte en fotballshorts oppi sekken og tenkte at det hørtes jo kjekt ut. Men på fredag ettermiddag hadde Douda ombestemt seg, og skulle ikke spille allikevel. Dessverre hadde undertegnede lagt fra seg de sosiale antennene hjemme, og spurte ”Når skal vi spille i dag?” Douda nølte et lite sekund før han svarte at han kom og hentet meg om tre kvarter.

Så uten at han skulle spille selv kom han og hentet meg, sånn jeg skulle få spille. Ekstremt snilt gjort, selv om jeg fikk en smule dårlig samvittighet. Et fint eksempel på kamerunsk snillhet og norsk uintelligens.

Lørdag morgen sto Solbjørg opp kl 0500, mens vi andre fikk dra oss til 0730. ”Ja for dere vil vel sove litt ut når dere har helg,” sa Solbjørg. Etter frokost gikk vi en liten tur rundt i byen, og hilste på diverse folk. Klokken 1130 spiste vi middag, før vi tok en siesta. På ettermiddagen kjørte vi og så på noe av arbeidet EELC driver, og hilste på enda flere folk.

Søndag var det duket for årets tredje høsttakkefest. Stemningen var god, og de fikk inn en fin sum penger. Noen av Solbjørgs kamerunske venner ville spandere middag på oss, så de gav oss en hane som vi hadde til middag. Nok en gang inspirerende å se hvor gavmilde folk er.

Solbjørg er en fantastisk dame og hadde egentlig fortjent et eget blogginnlegg. Men det får komme siden. Nå nøyer jeg meg med å si at jeg er mektig imponert over at hun fremdeles reiser til Kamerun. År etter år.

Turen var rett og slett veldig koselig, og det frister absolutt å reise tilbake.










onsdag 25. november 2009

Iraker på spasertur


De siste dagene har vi hatt besøk av en dansk gutt som heter Nissen (!), som bodde her som barn. Han tipset oss om at det var fint å gå tur i området rett utenfor misjonsstasjonen. Hald jentene, Andreas og jeg ble med han, og vi fikk en flott liten ettermiddagstur.


Den observante bloggleser vil oppdage at jeg både har skamklipt meg, og smått begynt å gro skjegg. Dette har ført til at min såkalte "Irakerlook" lever i beste velgående.
Au revoir.

tirsdag 17. november 2009

Voksenopplæring

På vei til tellofossen

Jeg har alltid sett på det å være ettåring som en litt barnslig rolle. En rolle hvor man skal lære, observere, og prøve ut hvordan det er å leve på et misjonsfelt. Når man er i rollen som de yngste av de voksne, er det mye som er nytt, og mye som skal læres, både åndelig, praktisk og teoretisk. Jeg pleier å se på det som voksenopplæring.

På det praktiske planet, har jeg nettopp lært meg å skifte dekk på bilen. Noen vil hevde det er direkte pinlig for en tjueåring å ikke kunne skifte dekk, noe jeg på sett og vis kan si meg enig i. Men bedre seint enn aldri.

Ellers er jo språk noe jeg får lært i år. Nå klarer jeg faktisk føre litt enkle samtaler på fransk, helst med de som er vant med å snakke med nordmenn med dårlig språk. Ofte beundrer jeg de jeg snakker med, de forstår de rareste sammensettinger av ord som jeg kommer med. For feil, det er det nok av når jeg snakker fransk.

Ellers har vi av ulike årsaker hatt pause fra arbeidet på sykehuset i det siste, men i morgen er det tid for møte med sykehuspresten. Det blir spennende å se hva vi blir enige om. Det hadde vært kjekt og fortsatt arbeidet der oppe.

På sportsfronten går det i litt fotball og volleyball, noe jeg trives godt med. Til min store overraskelse har jeg funnet ut at det er et treningsstudio i byen, så jeg prøver å lure med meg Andreas, en som jobber frivillig her, til å bli med å trene her av og til. Det er herlig å løfte litt vekter igjen. En innehaver med forbausende godt sovehjerte, et par eksentriske Kamerunere, utstyr av varierende kvalitet og vestlig 90 talls tekno bidrar til å gjøre treningen utfordrende og kjekk.

På fredag drar en del av oss norske til Gadjiwan, en landsby langt ute i bushen. Her bor pensjonisten Solbjørg noen måneder i året. Hun har jobbet som jordmor, og har visst nesten tatt imot alle som bor i byen.

Det blir spennende å se hvordan livet arter seg i det litt mer primitive Kamerun, og jeg gleder meg til å få opplevd mer av dette landets mangfold.

mandag 9. november 2009

Don de Recolte


I går var det duket for Don de recolte, høsttakkefest i Milleniumskirka. Dette er en utrolig stor dag for menigheten og den bringer inn ca1/3 av kirkens årsbudsjett.

Man gir penger i grupper. Pengene gis på den måten at en og en gruppe danser opp midtgangen og gir pengene til presten. Vi norske fikk æren av å starte showet. For anledningen hadde vi valgt å gå tilbake til våre norske røtter, og sang ”Per spelmann” mens vi danset inn i kirka. Det hele ble akkompagnert av ”en av Ngaounderes beste saxofonister”. Jeg kan ikke forstå annet enn at Kamerunerne må ha blitt imponert over den bunnsolide fremføringen. (Film kommer etterhvert.)

Dessverre kom det inn en del mindre penger i år, sammenlignet med fjoråret. Det er mange som sliter med økonomien for tiden, noe som viste igjen på den innsamlede summen. Men uansett hvor mye penger som kom inn, har vi nordmenn noe å lære av Kamerunsk giverglede. Mange sparer i flere måneder for å gi penger til kirka. Selv om de ikke tjener all verdens, ber de arbeidsgiveren holde av en del av lønnen, sånn at de kan få det utbetalt til høsttakkefesten.

Det er en beundringsverdig holdning, og står i sterk kontrast til den norske giverkulturen der vi kun gir av vår overflod. For det er det de aller fleste av oss gjør. Vi kjenner et stikk av dårlig samvittighet, setter inn 200 kr på en bankkonto, og tenker tilfreds at ”Nå har hvertfall jeg gjort mitt”.

”Rogalendinger er på givertoppen” skriver Aftenbladet etter en TV aksjon. Istedenfor å gi såpass at vi kjenner det, fokuserer vi på hvor flinke vi har vært til å gi av overskuddet vårt.

For meg har det vært godt å se hvor rause Kamerunere er når de gir til kirken. Tenk hvis vi i Norge også kunne gitt såpass mye at vi kjente det litt på kroppen.

Det kunne utrettet mye.


søndag 1. november 2009

En fin søndag

Dagen startet overraskende nok med at jeg sov lenger enn jeg noen gang har gjort her nede - helt til 0945. Etter jeg flyttet til Kamerun har nemlig A mennesket i meg måttet gi tapt for tidlige soloppganger og varmt soverom.

Frokosten besto av Cornflakes og nyinnkjøpt melk. Melken er fetere enn hva jeg er vant med, men alt går i grisen. Etter frokosten så jeg at misjonæren Andreas satt ute ved steinbordet sitt. Jeg tok med kaffekoppen og gikk bort, og vi fikk en fin morgenstund der vi blant annet planla hvilke Wii spill som står for nedlasting.

Deretter var det duket for middag på Coffe Shop, etterfulgt av kaffe ute på terrassen til Hilde Marie. På kaffefronten går det i Nescafes pulverkaffe, noe jeg trives godt med.

Da vi satt der kom gartneren Mossa bort for å kikke på bildene Hilde tok av oss når vi spilte fotball. Han var veldig fornøyd med å se bilder av seg selv, og forklarte meg hvor i byen man kan fremkalle bilder. Som om ikke dette var nok, fikk jeg ”franskskryt” av Hilde, noe som alltid er stas.

På kvelden inviterte Hald jentene Idunn og Pernille til kveldsmat og ligretto. Haldingene imponerte med hjemmelagde kanelboller, brunost og norsk melkesjokolade. Ligrettoen var som alltid fascinerende. Jeg er nok ikke skapt for dette spillet, men en likesinnet sykepleiestudent gjorde sånn vi kunne dele sisteplassen.

Det er et resultat jeg er mer enn fornøyd med, og var er kjekk avslutning på en fin søndag.