I går var det duket for Don de recolte, høsttakkefest i Milleniumskirka. Dette er en utrolig stor dag for menigheten og den bringer inn ca1/3 av kirkens årsbudsjett.
Man gir penger i grupper. Pengene gis på den måten at en og en gruppe danser opp midtgangen og gir pengene til presten. Vi norske fikk æren av å starte showet. For anledningen hadde vi valgt å gå tilbake til våre norske røtter, og sang ”Per spelmann” mens vi danset inn i kirka. Det hele ble akkompagnert av ”en av Ngaounderes beste saxofonister”. Jeg kan ikke forstå annet enn at Kamerunerne må ha blitt imponert over den bunnsolide fremføringen. (Film kommer etterhvert.)
Dessverre kom det inn en del mindre penger i år, sammenlignet med fjoråret. Det er mange som sliter med økonomien for tiden, noe som viste igjen på den innsamlede summen. Men uansett hvor mye penger som kom inn, har vi nordmenn noe å lære av Kamerunsk giverglede. Mange sparer i flere måneder for å gi penger til kirka. Selv om de ikke tjener all verdens, ber de arbeidsgiveren holde av en del av lønnen, sånn at de kan få det utbetalt til høsttakkefesten.
Det er en beundringsverdig holdning, og står i sterk kontrast til den norske giverkulturen der vi kun gir av vår overflod. For det er det de aller fleste av oss gjør. Vi kjenner et stikk av dårlig samvittighet, setter inn 200 kr på en bankkonto, og tenker tilfreds at ”Nå har hvertfall jeg gjort mitt”.
”Rogalendinger er på givertoppen” skriver Aftenbladet etter en TV aksjon. Istedenfor å gi såpass at vi kjenner det, fokuserer vi på hvor flinke vi har vært til å gi av overskuddet vårt.
For meg har det vært godt å se hvor rause Kamerunere er når de gir til kirken. Tenk hvis vi i Norge også kunne gitt såpass mye at vi kjente det litt på kroppen.
Det kunne utrettet mye.
Man gir penger i grupper. Pengene gis på den måten at en og en gruppe danser opp midtgangen og gir pengene til presten. Vi norske fikk æren av å starte showet. For anledningen hadde vi valgt å gå tilbake til våre norske røtter, og sang ”Per spelmann” mens vi danset inn i kirka. Det hele ble akkompagnert av ”en av Ngaounderes beste saxofonister”. Jeg kan ikke forstå annet enn at Kamerunerne må ha blitt imponert over den bunnsolide fremføringen. (Film kommer etterhvert.)
Dessverre kom det inn en del mindre penger i år, sammenlignet med fjoråret. Det er mange som sliter med økonomien for tiden, noe som viste igjen på den innsamlede summen. Men uansett hvor mye penger som kom inn, har vi nordmenn noe å lære av Kamerunsk giverglede. Mange sparer i flere måneder for å gi penger til kirka. Selv om de ikke tjener all verdens, ber de arbeidsgiveren holde av en del av lønnen, sånn at de kan få det utbetalt til høsttakkefesten.
Det er en beundringsverdig holdning, og står i sterk kontrast til den norske giverkulturen der vi kun gir av vår overflod. For det er det de aller fleste av oss gjør. Vi kjenner et stikk av dårlig samvittighet, setter inn 200 kr på en bankkonto, og tenker tilfreds at ”Nå har hvertfall jeg gjort mitt”.
”Rogalendinger er på givertoppen” skriver Aftenbladet etter en TV aksjon. Istedenfor å gi såpass at vi kjenner det, fokuserer vi på hvor flinke vi har vært til å gi av overskuddet vårt.
For meg har det vært godt å se hvor rause Kamerunere er når de gir til kirken. Tenk hvis vi i Norge også kunne gitt såpass mye at vi kjente det litt på kroppen.
Det kunne utrettet mye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar