Gadjiwan

Forrige fredag sto seks nordmenn og to kamerunere klare for avreise til bushen. Målet var Gadjiwan der 78 gamle Solbjørg holder til. Veien er den mest utrolige jeg noen gang har opplevd, det er nesten uforståelig at bilene klarer komme seg framover. Heldigvis hadde vi god guidehjelp i Madam Salato og Douda som kommer fra Gadjiwan.

Før vi reiste hadde sistnevnte sagt at de pleide å spille fotball på fredag ettermiddager, så jeg slengte en fotballshorts oppi sekken og tenkte at det hørtes jo kjekt ut. Men på fredag ettermiddag hadde Douda ombestemt seg, og skulle ikke spille allikevel. Dessverre hadde undertegnede lagt fra seg de sosiale antennene hjemme, og spurte ”Når skal vi spille i dag?” Douda nølte et lite sekund før han svarte at han kom og hentet meg om tre kvarter.

Så uten at han skulle spille selv kom han og hentet meg, sånn jeg skulle få spille. Ekstremt snilt gjort, selv om jeg fikk en smule dårlig samvittighet. Et fint eksempel på kamerunsk snillhet og norsk uintelligens.

Lørdag morgen sto Solbjørg opp kl 0500, mens vi andre fikk dra oss til 0730. ”Ja for dere vil vel sove litt ut når dere har helg,” sa Solbjørg. Etter frokost gikk vi en liten tur rundt i byen, og hilste på diverse folk. Klokken 1130 spiste vi middag, før vi tok en siesta. På ettermiddagen kjørte vi og så på noe av arbeidet EELC driver, og hilste på enda flere folk.

Søndag var det duket for årets tredje høsttakkefest. Stemningen var god, og de fikk inn en fin sum penger. Noen av Solbjørgs kamerunske venner ville spandere middag på oss, så de gav oss en hane som vi hadde til middag. Nok en gang inspirerende å se hvor gavmilde folk er.

Solbjørg er en fantastisk dame og hadde egentlig fortjent et eget blogginnlegg. Men det får komme siden. Nå nøyer jeg meg med å si at jeg er mektig imponert over at hun fremdeles reiser til Kamerun. År etter år.

Turen var rett og slett veldig koselig, og det frister absolutt å reise tilbake.