Voksenopplæring

På vei til tellofossen

Jeg har alltid sett på det å være ettåring som en litt barnslig rolle. En rolle hvor man skal lære, observere, og prøve ut hvordan det er å leve på et misjonsfelt. Når man er i rollen som de yngste av de voksne, er det mye som er nytt, og mye som skal læres, både åndelig, praktisk og teoretisk. Jeg pleier å se på det som voksenopplæring.

På det praktiske planet, har jeg nettopp lært meg å skifte dekk på bilen. Noen vil hevde det er direkte pinlig for en tjueåring å ikke kunne skifte dekk, noe jeg på sett og vis kan si meg enig i. Men bedre seint enn aldri.

Ellers er jo språk noe jeg får lært i år. Nå klarer jeg faktisk føre litt enkle samtaler på fransk, helst med de som er vant med å snakke med nordmenn med dårlig språk. Ofte beundrer jeg de jeg snakker med, de forstår de rareste sammensettinger av ord som jeg kommer med. For feil, det er det nok av når jeg snakker fransk.

Ellers har vi av ulike årsaker hatt pause fra arbeidet på sykehuset i det siste, men i morgen er det tid for møte med sykehuspresten. Det blir spennende å se hva vi blir enige om. Det hadde vært kjekt og fortsatt arbeidet der oppe.

På sportsfronten går det i litt fotball og volleyball, noe jeg trives godt med. Til min store overraskelse har jeg funnet ut at det er et treningsstudio i byen, så jeg prøver å lure med meg Andreas, en som jobber frivillig her, til å bli med å trene her av og til. Det er herlig å løfte litt vekter igjen. En innehaver med forbausende godt sovehjerte, et par eksentriske Kamerunere, utstyr av varierende kvalitet og vestlig 90 talls tekno bidrar til å gjøre treningen utfordrende og kjekk.

På fredag drar en del av oss norske til Gadjiwan, en landsby langt ute i bushen. Her bor pensjonisten Solbjørg noen måneder i året. Hun har jobbet som jordmor, og har visst nesten tatt imot alle som bor i byen.

Det blir spennende å se hvordan livet arter seg i det litt mer primitive Kamerun, og jeg gleder meg til å få opplevd mer av dette landets mangfold.