Høstferien

Årets høstferie ble brukt til å reise rundt i Kamerun. Jeg reiste sammen med alle ansatte på den norske skolen, noe turen bar preg av. Jeg må innrømme at det ikke bare var enkelt. Store mengder møtevirksomhet var nemlig en viktig del av turen. Lærere er visst over gjennomsnittlig glade i å holde møter, og ingenting er for stort eller for lite til å kunne planlegges eller evalueres.

Det føltes veldig spesielt å skulle analysere hver minste detalj av turen, men misjonæren Andreas har mye erfaring med å være på denne typen turer, så han forberedte meg godt på hvordan det kom til å bli.

Vi startet onsdags morgen med at vi kjørte til Maroua. Etter å ha brukt torsdag til å gå på markedet i Maroua tok vi turen mot N`Djamena på fredag. N`Djamena er en by i Tchad, helt på grensen mot Kamerun. Det vi ikke visste var at hvis vi ville inn til Tchad måtte vi ha kjøpt visum i byen Garoua. Så jeg fikk ikke opplevd Tchad denne ferien.

Isteden kjørte vi tilbake til Maroua igjen. Tidlig lørdag morgen satt vi oss nok en gang i bilen. Denne gangen tok vi turen til Rhumsiki. Dette var en ganske spesiell kjøretur. Tidvis var veien ekstremt humpete, og jeg synes det er litt utrolig at det går å kjøre på en så dårlig vei. En ting er av vi norske gjør det med firejulstrekkerne våre, men langs veien møtte vi både personbiler og lastebiler av ymse kvalitet. Men de kommer seg stort sett frem.

I Rhumsiki spiste vi på en fantastisk plass langs veien. Maten ble servert i små puljer etter hvert som kokken ble ferdig. Da plassen kun hadde to bord ante det oss at de ikke pleide ha veldig mange gjester. Denne teorien ble bekreftet da vi oppdaget en gammel gjestebok. Der kunne vi lese at de ikke hadde hatt en eneste kunde de siste tre ukene. Men maten smakte fantastisk.

Det er fascinerende å være på kjøretur i Kamerun. Landskapet er veldig variert og man ser alt fra tørre sletter, til frodige åssider. Det er også masse dyr langs veiene, og vi fikk nok en gang sett apekatter. Jeg synes også det er veldig spennende å kjøre gjennom alle de små landsbyene som ligger langs veiene. Her bor folk i stråhytter og har det noen hakk mer primitivt enn det vi vanligvis ser i Ngaoundere.

Nå gjenstår debriefing og et siste evalueringsmøte før høstferien 09 er historie.

apekatter langs veien



markedet i Maroua


To veldig vanlige syn på veiene i Kamerun.

Tid før høstferie og Champions league

Da er det tid for høstferie her i Kamerun og jeg skulle akkurat til å begynne å pakke. Det får vente litt, det blir jo for dumt å pakke før helt i siste liten.

Turen går nordover til en by som heter Maroua. Planene for oppholdet er ikke helt sikre, men en tur til Tchads hovedstad Djamena blir det iallefall. Dette er en by som av diverse turistkataloger blir beskrevet som en stor landsby og et sørpehull. Men jeg synes uansett det virker kjekt å ha vært der.

Av underholdningsartikler skal jeg ha med min usedvanlig lite oppdaterte ipod, samt kvalitetslitteratur av Johan Harstad.

Men før vi kjører fra misjonsstasjonen klokka 0700 (!) i morgen tidlig er det tid for Champions league. Jeg har nemlig gått til innkjøp av både TV og kabel. TV en er ikke av den helt vanlige sorten. Den ble kjøpt av en reparatør, har innebygd tetris, er laget av mange ødelagte TV er, lager visse ulyder og kostet i underkant av 500 kr.

Det kan se ut som om reparatøren har tatt seg visse kunstneriske friheter, for jeg får bare inn 5 kanaler, mot 22 som er det vanlige.

Dette har blant annet ført til at jeg ikke fikk sett helgens kamper i Premier League, men jeg klamrer meg til håpet om å få sett CL i kveld.


Mitt sjarmerende fjernsyn

Muslimene feire at ramadan e over

Kjøreregler for fine dager på sykehuset

En tredjedel av jobben vår her i Kamerun består av å jobbe på sykehuset. Her skal vi være sosiale med barna som er innlagt for lange perioder. Den vanligste måten vi er sosiale med barna på, er at vi spiller spill med dem. Siden vi er på sykehuset 11 timer i uka kan det fort bli litt mye spilling. I denne sammenheng har jeg laget noen ”kjøreregler” som jeg stadig minner meg selv og Hilde Marie på.

1. Aldri spill med rekkefølge mot klokken. Inntrykkene på sykehuset er sterke nok fra før av.

2. Ikke bli sur hvis barna vinner. Noen barn har syk hukommelse, og er mange hakk bedre i lotto enn en 20 år gammel sosialarbeider. Hvis dette skulle skje, ikke bli bitter og grinete, men smil etter beste evne.

3. Inkluder alle. Ofre din egen plass til fordel for nye deltakere. (Prøv samtidig å skjule skuffelsen over ikke å få spille selv.)

4. Vær tålmodig. Et spill som er enkelt for en 20 åring er ikke nødvendigvis like enkelt for en 5 åring. Skjul eventuell frustrasjon.

5. Hvis du opplever punkt nummer fire må du være forberedt på at foreldrene til barnet engasjerer seg mer og mer, og til slutt tar helt over for barnet. Samtidig unnskylder de gjerne at barnet ikke har forstått spillet. Men bli for all del ikke overrasket hvis foreldrene tolker spillereglene på sine litt egne måter.

Med fare for at dette innlegget skal få et litt for negativt fokus, vil jeg legge til at hverdagene på sykehuset er veldig givende, og at begge ettåringene trives veldig godt. Samtidig er både historiene og luktene på rommene veldig sterke, så jeg tror det er lurt at vi kun er der to dager i uken, og at vi er der sammen.

Roadtrip til Garoua

I helgen reiste vi på vår første helgetur. Turen gikk til Garoua. Der landet nemlig flyet til to studenter fra Hald som skal være her i seks måneder. Andreas, Linda, Hilde Marie og jeg tok turen for å hente dem.

Vi kjørte lørdag formiddag og var framme rundt fire tiden. Det første vi gjorde når vi kom fram var å gå innom et supermarket som hadde litt større utvalg enn butikkene i Ngoundere.

Etter vi hadde shoppet ferdig kjørte vi til hotellet. Der hadde de et sykt fint badebasseng, så vi ble der resten av dagen. Neste dag sto vi tidlig opp og fortsatte badingen. Bassenget på misjonsstasjonen i Ngoundere er ødelagt for tiden, så det var noen etterlengtede timer vi tilbrakte ved bassenget. Klokken tolv landet Hald jentene, Idunn og Pernille.

På veien hjem fikk vi se de berømte tamme apekattene. Vi gav dem kake. Det var de ikke helt fornøyde med, men de spiste litt motvillig opp.

Veldig kjekt å få sett litt av Kamerun, og avslappende å være turist for en helg.

BTW: Har fått Kamerunsk nummer: 00237 94595789

Hilde Marie og ein random iraker.

Must

Ngounderes store sønn i mine øyne er en lokal kunster ved navn Must. Om det skranter litt på talentet, tar han det igjen med et lurt smil og vinnende vesen.

Men Must kan andre ting enn å være kunster. For et par uker siden skaffet han lærer-Lena en Jako papegøye. Dette er verdens mest intelligente papegøyerase, og kan visstnok få mentalitet på nivå med et 4 år gammelt barn. Så nå har HM og jeg gitt han i oppdrag å skaffe oss to eksemplarer Jako papegøye.

Men papegøyer er ikke det eneste Must kan få tak i. En av mange ganger han har vært på døren til lærer-Lena, kom han med dette sitatet: ”Er du interessert i gull? Eller hva med litt diamanter?” Det er ingen tvil om at Must har kontaktene på plass.

Men tilbake til kunsten. Mange vil hevde Must er en direkte dårlig kunstner, noe jeg på sett og vis kan si meg enig i. Maleriene oser ikke dyktighet, men selvtillitten er det ingenting å si på. ”Dette er veldig bra! Sjekk denne gode kvaliteten”, er mye brukte sitater. Dette sier han også om de hjemmelagde rammene sine. Og hvis de er skjeive, noe de stort sett er, skylder han på andre ting enn seg selv: ”Det var visst litt dårlig kvalitet på dette treverket”.

Jeg synes det er flott å se at han klarer være fornøyd med egne ferdigheter, til tross for at de fleste andre ikke er det.

Legger ved noen bilder, så kan dere dømme selv:

Her demonstrerer han god kundeservice og viser hvordan et Must bilde skal henge.

Skjeivt og litt rart plassert.