En hverdag skal ta form

Nå er tre uker med heftige mengder franskundervisning ferdig, og jeg sitter igjen med en ganske god følelse. Jeg tror jeg har fylt opp hodet så mye jeg har hatt kapasitet til disse ukene.

Det går opp og ned når det gjelder hvor fornøyd jeg er med fransken. En sjelden gang forstår jeg hva som blir sagt, og hvis jeg er veldig heldig klarer jeg kanskje å svare de som snakker til meg. Når dette skjer smiler jeg fra øre til øre, og selvtilliten stiger. Men ikke bli for imponert. Selvtilliten synker vanligvis etter en liten stund. Det aller vanligste som skjer når noen snakker til meg er nemlig at blir stående som et spørsmålstegn og må rope etter språklig assistanse fra min personlige tolk Hilde Marie.

Men mestringsfølelsen jeg får når jeg klarer å snakke på egenhånd er god og inspirerer til å fortsette læringen.

Den kommende uken skal vi blant annet møte sykehuspresten og finne ut hvilke oppgaver vi skal ha på sykehuset. Her skal ca en tredjedel av arbeidet vårt foregå og vi vet at det dreier seg om sosialt arbeid. Det er usikkert hvilken dag vi skal møte han. Planlegging er visst et fremmedord her. Men jeg ser fram til å finne ut litt mer om hva dette arbeidet skal dreie seg om.

Legger ved noen bilder fra forrige uke.

Meg sammen med Hilde Marie og Bosco, som hjelper oss med å arrangere sportsklubben for barn.

Andreas tok oss med på en rundtur i Ngoundere. Dette er bydelen burkina.

Det er et under at vi klarte kjøre ned denne veien.

Bethel. Kirke hvor mange velstående Kamerunere går.

Etter å ha sett på diverse kirker og andre ting som er verdt å se i Ngoundere endte vi opp ved dette vannet. Sykt fint.