Når ting først begynner å skjer her i Kamerun, skjer de fort. Det har vi fått erfare det siste døgnet. I går kveld kom Erik bort og sa at vi skulle møte sykehuspresten i morgen kl 0720. Sykehuspresten gjorde noe så lite afrikansk som å stille opp ti minutter før avtalt tid, noe som førte til at to morgentrøtte ettåringer fikk en litt brå start på dagen.
På sykehuset starter hver dag med et kristent møte. Etter sang og tale ble vi presentert. Faktisk var ikke HM og jeg de eneste hvite. Syv sykepleiestudenter har nemlig kommet til byen for å ha praksis, så vi var en ganske stor norsk gjeng.
Etter morgensamlingen gikk turen til sykehusprestens kontor, hvor vi hadde et møte. Vi fikk fortelle litt om våre ideer og tanker om hva vi ville gjøre, og heldigvis passet dette ganske bra med det de var interesserte i.
Så oppgavene vi skal ha på sykehuset er kort fortalt sosialt arbeid. Vi skal bruke tid med de som kanskje ikke opplever så mye omsorg til vanlig, hovedsaklig barn. Disse er ofte innlagt for mange måneder om gangen og vil forhåpentligvis sette pris på at noen interesserer seg, og bryr seg litt om dem.
Etter møtet fikk vi en omvisning rundt på sykehuset. Den gjorde inntrykk. Jeg var ulastelig antrukket i min kjære United drakt og hilste på den ene hyggelige ansatte etter den andre. Vi gikk også innom og sa hei til noen få pasienter. Det er mange sterke historier og denne jobben kommer definitivt til å sette sine spor.
Under hele omvisningen gikk jeg med en følelse av å være på rett plass. Jeg tror det er meningen at jeg skal være her. Følelsen av at dette er riktig, er god, og gjør meg ydmyk.
I dag dro vi hjem rett etter omvisningen. To og en halv time var mer enn lang nok tid for å fylle opp hodet med inntrykk og i morgen venter vår første hele arbeidsdag. Jeg ser frem til å bli kjent med menneskene på sykehuset, og til å få bli en del av livene deres.
På sykehuset starter hver dag med et kristent møte. Etter sang og tale ble vi presentert. Faktisk var ikke HM og jeg de eneste hvite. Syv sykepleiestudenter har nemlig kommet til byen for å ha praksis, så vi var en ganske stor norsk gjeng.
Etter morgensamlingen gikk turen til sykehusprestens kontor, hvor vi hadde et møte. Vi fikk fortelle litt om våre ideer og tanker om hva vi ville gjøre, og heldigvis passet dette ganske bra med det de var interesserte i.
Så oppgavene vi skal ha på sykehuset er kort fortalt sosialt arbeid. Vi skal bruke tid med de som kanskje ikke opplever så mye omsorg til vanlig, hovedsaklig barn. Disse er ofte innlagt for mange måneder om gangen og vil forhåpentligvis sette pris på at noen interesserer seg, og bryr seg litt om dem.
Etter møtet fikk vi en omvisning rundt på sykehuset. Den gjorde inntrykk. Jeg var ulastelig antrukket i min kjære United drakt og hilste på den ene hyggelige ansatte etter den andre. Vi gikk også innom og sa hei til noen få pasienter. Det er mange sterke historier og denne jobben kommer definitivt til å sette sine spor.
Under hele omvisningen gikk jeg med en følelse av å være på rett plass. Jeg tror det er meningen at jeg skal være her. Følelsen av at dette er riktig, er god, og gjør meg ydmyk.
I dag dro vi hjem rett etter omvisningen. To og en halv time var mer enn lang nok tid for å fylle opp hodet med inntrykk og i morgen venter vår første hele arbeidsdag. Jeg ser frem til å bli kjent med menneskene på sykehuset, og til å få bli en del av livene deres.
Hei marius! fant nettopp ud at du har blogg. Mange fine innlegg...hehe! Ser ud som du kose deg i Kamerun jaffal:)
SvarSlett