søndag 6. september 2009

Jeg har hilst på Lamidoen

Etter tre timers venting fikk vi være vitne til noe ganske fantastisk i går. Kort og upresist fortalt, var anledningen at sjefen for området vi bor på, skulle innvies til sin nye jobb. Dette skulle foregå hjemme hos Lamidoen, den lokale kongen i Ngoundere.

I den anledning var Sandra og Erik invitert, og når de spurte om Hilde Marie og jeg ville være med, var vi ikke i tvil om hva vi skulle svare.

Da vi endelig slapp inn i Lamidatet, var det litt forvirring angående om vi måtte ta av oss på beina eller ei, men siden vi var hvite og kristne slapp vi det. Først satt alle og ventet under et stråtak, men snart ble vi norske hentet, og fikk slippe inn i det aller helligste. Det første vi måtte gjøre når vi kom inn der, var å hilse på den mye omtalte Lamidoen. Jeg var nervøs og brøt sikkert et par sosiale koder, til tross for at alt jeg tenkte på, var at nå måtte jeg opptre respektfullt og ikke drite meg ut.

Ikke nok med at vi norske fikk slippe først inn i det aller helligste, men vi fikk også sitte på stoler. De aller fleste andre måtte ta til takke med å sitte på bakken.

Selve seremonien begynte med at to stykker spilte trommer, mens to stykker spilte på en type blåseinstrument. Så var det tid for tale fra Lamidoen. Men han gadd ikke snakke selv. Isteden snakket han til en av hans ansatte, som talte videre til forsamlingen.

Deretter fikk dagens hovedperson et tøystykke tullet rundt hodet, før Lamidoen velsignet han. Seremonien ble avsluttet med at alle hilste på Lamidoen samtidig, før de gikk ut. Med unntak av oss norske. Nok en gang måtte hver enkelt av oss hilse. Eller hilse og hilse. Jeg ga han et raskt nikk. Ikke et kult og laidback nikk, men et nikk som oste av nervøsitet og usikkerhet. Men jeg er ganske fornøyd med responsen han gav tilbake. Jeg synes nemlig jeg så tendenser til et smil. Hadde han sett hvor stresset jeg var hadde han nok gapskrattet.

Under hele seremonien hadde jeg følelsen av å være tilskuer under en film innspilling og de tradisjonsrike ritualene som foregikk, trodde jeg var avskaffet for lenge siden. Store opplevelser er vanskelige å beskrive, og for meg var dette en opplevelse av de sjeldne.





Disse stod for seremoniens musikalske innslag.





Her snakkes det på Lamidoens vegne.



Her bestiger dagens hovedperson hesteryggen, og rir hjem

2 kommentarer:

  1. Virker så bra der nede:)Elsker å lese om det også.. kan være jeg stikker nedom en dag om jeg kjeder meg. Det hadde vært digg om det hadde vært mulig, for jeg savner deg..

    SvarSlett
  2. Går alle alltid me sånn fleibede hatter og spiller på morsomme, men dog muligens litt utaderte instrumenter?

    SvarSlett