Samvittighetskvaler

Det er torsdags ettermiddag på misjonsstasjonen. Middag er fortært, og det er tid for avslapning. Jeg setter meg foran PC skjermen, og setter på nyeste episode av ”Entourage”.

Etter et par minutter høres skritt utenfor vinduet. Jeg kikker ut, og gjennom gardinene kan jeg skimte konturene av en lokal dame. ”Vær så snill, ikke bank på min dør” tenker jeg, og sender opp en liten bønn. Den forblir ubesvart, og etter et par sekunder høres banking på døren.

Jeg løsriver meg fra dataskjermen og åpner døren. Utenfor står en lokal dame med sultne øyne - den vestlige forbrukerkulturens bakside. Damen vil ha penger. Jeg sier nei uten å se henne i øynene. Det har jeg ikke samvittighet til.

Jeg har blitt fortalt at dette er feil måte å gi penger på. Det hørtes fornuftig ut når jeg fikk det fortalt. Nå virker det urettferdig. En ubetydelig sum for meg kunne utgjort en forskjell for denne damen.

Jeg prøver å rettferdiggjøre meg selv med å tenke på at jeg gir gjennom andre kanaler. Trøsten er mager.

Her i Kamerun blir jeg stadig minnet på livets realiteter. Det kan være vanskelig, men heldigvis er vi mange norske her, som kan snakke ut om tingene vi opplever. Det hjelper på psyken, og er en god måte å bearbeide inntrykkene på.

Observatør av muslimenes selskapeligheter

Denne helgen har vært over gjennomsnittlig innholdsrik. Muslimene har nemlig feiret at en måned med faste er over. Dette virket spennende, så noen av oss norske valgte å overvære festlighetene.

Dagen startet grytidlig (her drar jeg muligens begrepet grytidlig litt langt), for å se på muslimenes bønnesamling. Tusenvis av muslimer i felles bønn er et mektig og litt vemodig syn.

Midt på dagen trodde vi det skulle være enda mer opplegg, men det skal visst heller være i morgen. Derfor fikk vi et lite avbrekk etter bønnesamlingen. Men klokken fire var vi back in business, klare for mer festligheter. Turen gikk til lamidatet og en form for lek med okser stod for tur. Leken gikk ut på at de modigste karene danset seg bort til en okse, og holdt seg fast i oksens horn. Sikkerheten hadde muligens ikke passert diverse HMS tester hjemme i Norge, men vi følte oss hele trygge, og kom oss velberget gjennom oppvisningen.

Men det var ikke bare sikkerheten som var litt dårligere enn den vi opplever i Norge. En annen ting som står i sterk kontrast til norsk kultur er måten barn blir behandlet på. På søndag var det ikke uvanlig å se voksne som enten brukte, eller truet med å bruke vold, for å få ungene til å stå der de skulle. Heldigvis avsto de fleste fra å slå ungene, men de gangene det skjedde, var det vondt å se på.

Uansett, livet i Ngoundere er fremdeles fint. Jeg er takknemlig for å ha fått muligheten til å bo her i ti måneder, og jeg prøver så ofte som mulig å minne meg på hvor heldig jeg er.

muslimenes bønnerituale

Ngoundere kan by på komfortable transportløsninger

Utenfor Lamidatet

Smellen

Dagen før dagen på sykehuset

Når ting først begynner å skjer her i Kamerun, skjer de fort. Det har vi fått erfare det siste døgnet. I går kveld kom Erik bort og sa at vi skulle møte sykehuspresten i morgen kl 0720. Sykehuspresten gjorde noe så lite afrikansk som å stille opp ti minutter før avtalt tid, noe som førte til at to morgentrøtte ettåringer fikk en litt brå start på dagen.

På sykehuset starter hver dag med et kristent møte. Etter sang og tale ble vi presentert. Faktisk var ikke HM og jeg de eneste hvite. Syv sykepleiestudenter har nemlig kommet til byen for å ha praksis, så vi var en ganske stor norsk gjeng.

Etter morgensamlingen gikk turen til sykehusprestens kontor, hvor vi hadde et møte. Vi fikk fortelle litt om våre ideer og tanker om hva vi ville gjøre, og heldigvis passet dette ganske bra med det de var interesserte i.

Så oppgavene vi skal ha på sykehuset er kort fortalt sosialt arbeid. Vi skal bruke tid med de som kanskje ikke opplever så mye omsorg til vanlig, hovedsaklig barn. Disse er ofte innlagt for mange måneder om gangen og vil forhåpentligvis sette pris på at noen interesserer seg, og bryr seg litt om dem.

Etter møtet fikk vi en omvisning rundt på sykehuset. Den gjorde inntrykk. Jeg var ulastelig antrukket i min kjære United drakt og hilste på den ene hyggelige ansatte etter den andre. Vi gikk også innom og sa hei til noen få pasienter. Det er mange sterke historier og denne jobben kommer definitivt til å sette sine spor.

Under hele omvisningen gikk jeg med en følelse av å være på rett plass. Jeg tror det er meningen at jeg skal være her. Følelsen av at dette er riktig, er god, og gjør meg ydmyk.

I dag dro vi hjem rett etter omvisningen. To og en halv time var mer enn lang nok tid for å fylle opp hodet med inntrykk og i morgen venter vår første hele arbeidsdag. Jeg ser frem til å bli kjent med menneskene på sykehuset, og til å få bli en del av livene deres.

En hverdag skal ta form

Nå er tre uker med heftige mengder franskundervisning ferdig, og jeg sitter igjen med en ganske god følelse. Jeg tror jeg har fylt opp hodet så mye jeg har hatt kapasitet til disse ukene.

Det går opp og ned når det gjelder hvor fornøyd jeg er med fransken. En sjelden gang forstår jeg hva som blir sagt, og hvis jeg er veldig heldig klarer jeg kanskje å svare de som snakker til meg. Når dette skjer smiler jeg fra øre til øre, og selvtilliten stiger. Men ikke bli for imponert. Selvtilliten synker vanligvis etter en liten stund. Det aller vanligste som skjer når noen snakker til meg er nemlig at blir stående som et spørsmålstegn og må rope etter språklig assistanse fra min personlige tolk Hilde Marie.

Men mestringsfølelsen jeg får når jeg klarer å snakke på egenhånd er god og inspirerer til å fortsette læringen.

Den kommende uken skal vi blant annet møte sykehuspresten og finne ut hvilke oppgaver vi skal ha på sykehuset. Her skal ca en tredjedel av arbeidet vårt foregå og vi vet at det dreier seg om sosialt arbeid. Det er usikkert hvilken dag vi skal møte han. Planlegging er visst et fremmedord her. Men jeg ser fram til å finne ut litt mer om hva dette arbeidet skal dreie seg om.

Legger ved noen bilder fra forrige uke.

Meg sammen med Hilde Marie og Bosco, som hjelper oss med å arrangere sportsklubben for barn.

Andreas tok oss med på en rundtur i Ngoundere. Dette er bydelen burkina.

Det er et under at vi klarte kjøre ned denne veien.

Bethel. Kirke hvor mange velstående Kamerunere går.

Etter å ha sett på diverse kirker og andre ting som er verdt å se i Ngoundere endte vi opp ved dette vannet. Sykt fint.

Jeg har hilst på Lamidoen

Etter tre timers venting fikk vi være vitne til noe ganske fantastisk i går. Kort og upresist fortalt, var anledningen at sjefen for området vi bor på, skulle innvies til sin nye jobb. Dette skulle foregå hjemme hos Lamidoen, den lokale kongen i Ngoundere.

I den anledning var Sandra og Erik invitert, og når de spurte om Hilde Marie og jeg ville være med, var vi ikke i tvil om hva vi skulle svare.

Da vi endelig slapp inn i Lamidatet, var det litt forvirring angående om vi måtte ta av oss på beina eller ei, men siden vi var hvite og kristne slapp vi det. Først satt alle og ventet under et stråtak, men snart ble vi norske hentet, og fikk slippe inn i det aller helligste. Det første vi måtte gjøre når vi kom inn der, var å hilse på den mye omtalte Lamidoen. Jeg var nervøs og brøt sikkert et par sosiale koder, til tross for at alt jeg tenkte på, var at nå måtte jeg opptre respektfullt og ikke drite meg ut.

Ikke nok med at vi norske fikk slippe først inn i det aller helligste, men vi fikk også sitte på stoler. De aller fleste andre måtte ta til takke med å sitte på bakken.

Selve seremonien begynte med at to stykker spilte trommer, mens to stykker spilte på en type blåseinstrument. Så var det tid for tale fra Lamidoen. Men han gadd ikke snakke selv. Isteden snakket han til en av hans ansatte, som talte videre til forsamlingen.

Deretter fikk dagens hovedperson et tøystykke tullet rundt hodet, før Lamidoen velsignet han. Seremonien ble avsluttet med at alle hilste på Lamidoen samtidig, før de gikk ut. Med unntak av oss norske. Nok en gang måtte hver enkelt av oss hilse. Eller hilse og hilse. Jeg ga han et raskt nikk. Ikke et kult og laidback nikk, men et nikk som oste av nervøsitet og usikkerhet. Men jeg er ganske fornøyd med responsen han gav tilbake. Jeg synes nemlig jeg så tendenser til et smil. Hadde han sett hvor stresset jeg var hadde han nok gapskrattet.

Under hele seremonien hadde jeg følelsen av å være tilskuer under en film innspilling og de tradisjonsrike ritualene som foregikk, trodde jeg var avskaffet for lenge siden. Store opplevelser er vanskelige å beskrive, og for meg var dette en opplevelse av de sjeldne.

Disse stod for seremoniens musikalske innslag.





Her snakkes det på Lamidoens vegne.

Her bestiger dagens hovedperson hesteryggen, og rir hjem

Fotball og penger

Vi går en spennende fotballhelg i møte. Både Kamerun og Norge skal ut i viktige VM kvalifiseringskamper, og jeg gleder meg til å se av flere grunner. For det første hadde det vært kjekt hvis Kamerun klarte å kvalifisere seg til VM, for det andre har jeg nettopp satt inn penger på Unibet, og har et stort ønske om å øke summen på den kontoen.

Gunstige fotballresultater og hyppig tipping har ført til at økonomien min har fått seg en etterlengtet oppsving. Bankkontoen har lenge vært bunnskrapt, og siden jeg ikke før lønn før den tolvte, trenger jeg virkelig pengene.

Eller gjør jeg det? I disse dager strever kamerunske foreldre med å betale ungenes skolepenger. Denne summen tilsvarer ofte flere månedslønner. Hvis de kommer på sykehuset må de betale en tilsvarende stor sum.

Jeg får leiligheten dekket av NMS og har aldri hatt problemer med å betale for mat. Hvis man ser bort fra året på Sagavoll har all min skolegang vært gratis.

Kamerun er på 144. plass av 179 land på FNs liste over levevilkår. Det skurrer litt at jeg skal komme fra velferdsstaten Norge og hevde at jeg trenger pengene jeg vinner i tipping.

Selvkritikk er herved tatt.

African time

African time. Det er et herlig uttrykk, og passer som hånd i hanske med min tendens til å være seint ute. Spesielt nå, når vi ikke har det travleste programmet, synes jeg det er nydelig at folk har et avslappet forhold til tid. Det føles både rart og godt å kunne komme fem minutter for seint uten å bli møtt av en lukket dør eller hissig kommentar. Hvis jeg for eksempel er litt sen til franskundervisningen, treffer jeg i muligens læreren i døra, men sannsynligvis må jeg ennå vente et minutt eller to før han kommer.

Dette er egentlig ikke det beste eksempelet, for sammenlignet med mange andre er fransklæreren suveren når det gjelder å komme presis.

Men jeg ser absolutt fram til å bo ti måneder i et land der man ikke stresser seg i hjel for å rekke fram i tide, det er en tankegang som passer meg utmerket.




Ellers måtte både tannpuss og dusj utsettes litt i dag pga små tendenser til misfarging av vannet.