Nydelige Gadjiwan

Jeg fryser

Det er natt i Kamerun. Jeg våkner og ser på klokka. 0400. Til tross på at jeg sover med sokker, joggebukse og hettegenser fryser jeg. Jeg drar hetta over hodet, snører den stramt igjen, og bretter dyna godt rundt meg. Noen timer senere våkner jeg igjen, og står opp.

Jeg går inn på kjøkkenet og lager meg frokost. Idet jeg heller melk i glasset kommer min kjære hushjelp Rosa Lee inn i på kjøkkenet. Utpå sine tradisjonelle afrikanske klær har hun en tjukk ullgenser, sannsynligvis norsk. ”-Hvordan orker du å drikke kald melk når der er så kaldt ute?” spør hun.

Jeg må smile der jeg sitter og gumler i meg frokost. Ute er det mellom 20 og 30 grader. På det kaldeste i natt krøp kanskje temperaturen ned mot 14 grader. Det er rart hvor fort man venner seg til ting.

En annerledes jul

I går kom jeg hjem til Ngaoundere etter en herlig tre ukers lang juleferie.

Ferien ble tilbrakt på Kribi, et feriested sør i Kamerun. Jeg reiste nedover med de første som skulle ned, Linda og Andreas, og hjem igjen med de siste som skulle hjem.

Ferien har både vært flott og annerledes og har stort sett bestått av strandliv og avslapping.

Julaften ble en litt spesiell opplevelse. På dette tidspunkt var jeg eneste nordmann i Kribi, så på julekvelden satt jeg alene på hotellrommet. Den 28. desember kom mange norske ned og godt var det. Jeg var på forhånd redd for om dagene alene hadde tatt knekken på min sosiale intelligens, og om jeg hadde glemt hvordan jeg burde oppføre meg blant nordmenn, men jeg vil si det gikk sånn noenlunde greit.

På veien hjemover kjørte Lena, Idunn, Solbjørg og meg en vei vi kaller Yokoveien, som går gjennom byen Yoko. Her jobbet Solbjørg for 40 år siden, og vi stoppet opp for å kikke litt. Solbjørg traff en del gamle kjente, og det var både overraskende og imponerende å se at skolen NMS har bygget opp, fungerer i dag, og har over 90 elever. Jeg er glad for at jeg fikk se og oppleve noe av arbeidet NMS har bygd opp ulike plasser i landet. Det er ganske overveldende og surrealistisk å tenke på hvor omfattende og stort arbeid som har blitt gjort i Kamerun.

Etter noen lange dager med kjøring var det godt å komme hjem igjen til Ngaoundere. Nå står hverdagen for tur og det trives jeg godt med.

Juleavslutning sportsklubb

I går hadde vi juleavslutning med sportsklubben for de mellom 6 og 8 år. Vi hadde den i hagen min, og det kom mellom 20 og 30 unger. Vi sang litt og hadde noen typiske 17. mai leker i tillegg til de vanlige lekene. Til slutt fikk ungene popkorn, snop og jus.

Dette innlegget burde egentlig vært en dedikert hyllest til min kollega Bosco. Han er virkelig et funn, og har blitt en god venn av meg. Det var han som mente sportsklubben burde ha en skikkelig juleavslutning, og jeg kunne ikke blitt mer enig.

Uten Bosco hadde det ikke vært mulig å gjennomføre sportsklubben. Han er en god leder, og har imponerende kontroll på barna. Enkelte ganger føler jeg meg litt som en statist, og synes jeg bidrar litt for lite. Spesielt i starten plaget dette meg en del. Men etter hvert som tiden har gått, har jeg blitt utfordret til å lede flere og flere av aktivitetene, og selv om han fremdeles styrer det meste av showet er jeg fornøyd med at jeg i alle fall er mer aktiv nå, enn jeg var for et par måneder siden.

Adventstiden nærmer seg slutten, og i morgen setter jeg nesen mot Kribi, et feriested sør i Kamerun. Håper alle der hjemme har en fin førjulstid, og en flott ferie når den tid kommer.

Samling for foreldreløse barn

Den første søndagen hver måned arrangerer sosialavdelingen på sykehuset en samling for foreldreløse barn. I går var det William som hadde ansvaret, og jeg fikk lov til å bli med.

Samlingen begynte med litt samtale om løs og fast, og de som var eller hadde vært syke, fikk fortelle om det. Så stod et lite ord for dagen for tur. Jeg forstod ikke veldig mye, men mener at det handlet om å ta de riktige valgene i livet.

Etterpå var det litt praktisk info, og siden mange hadde sagt de var småsyke gav William dem mange tips om hvordan man kan holde seg frisk på denne tiden av året. Her er det nemlig tørketid, noe som betyr store mengder støv og kalde netter.

Neste stopp var et annet område på sykehuset og nå stod utdeling av gaver for tur. Givere har ført til at sosialavdelingen har råd til å dele ut gaver annen hver måned. Hver enkelt av barnene fikk en pose som inneholdt ris, nøtter, olje og såpe.

Det var sterkt å få være med på denne utdelingen. Barna var takknemlige, og det er ingen tvil om at maten de fikk utdelt kommer godt med. Jeg beundrer arbeidet William gjør med disse barna, og jeg er glad jeg fikk muligheten til å være med i går. Det blir ikke siste gang.



Hvis noen ønsker å støtte NMS sitt arbeid i Kamerun, kan dere finne en oversikt over de ulike prosjektene her.

Buffle noir

Som nevnt tidligere har vi nå besøk av Ole Henrik Kalvenes, som har avsluttende fotopraksis i nms. En av oppgavene hans er å ta bilder til nms sitt reiseselskap Ravinala. I den anledning var jeg så heldig å få være med på safari. Sammen med misjonæren Andreas, og de to Hald studentene Idunn og Pernille drog vi til nasjonalparken Buffle noir.

Det er ikke høysesong for å dra på safari akkurat nå, så det var ikke veldig mange dyr i parken. Men vi fikk sett masse antiloper, flodhester og krokodiller.

Høydepunktet for min del var flodhestene. Vi så de på kloss hold og det var et mektig syn å få oppleve de opp til tre tonn tunge beistene i sitt rette element.

Ellers opplevde vi at en gepard spankulerte kun et par meter fra bilen vår. Dessverre befant undertegnede seg i sin egen verden på dette tidspunkt og fikk kun høre historier om hvor spesielt og flott dette synet var.

Alle bilder er tatt av Ole Henrik Kalvenes.

Bispeinnvielse

Søndag var det duket for bispeinnvielse i Milleniumskirken. Anledningen var at han som tidligere hadde rollen som kirkepresident ble innsatt som EELCs nye biskop. Kirken var proppfull, og det var også dagens program.

Ulastelig antrukket i min nyinnkjøpte tradisjonelle drakt og med tendenser til skjegg i ansiktet, følte jeg meg som en malplassert muslim der jeg satt. For øvrig var vi i kirka i seks timer, noe som er personlig rekord.

Det var fint å få lov til å ta del i denne seremonien, og jeg tror egentlig ikke jeg klarer sette meg inn i hvor stor denne dagen var for Kamerunerne. Programmet startet nemlig på onsdag, og ble ikke avsluttet før seint på søndag.

For øvrig har det vært mange norske gjester her for å delta under innvielsen og det var spesielt kjekt å få hilse på gamle storheter som biskop Olav Skjevesland og Krf politiker Kåre Gjønnes. De har mye kunnskap, og jeg lærte mye bare av å sitte og lytte til dem.

Bildene er tatt av Ole Henrik Kalvenes, som har avsluttende fotopraksis i NMS.