En annerledes jul

I går kom jeg hjem til Ngaoundere etter en herlig tre ukers lang juleferie.

Ferien ble tilbrakt på Kribi, et feriested sør i Kamerun. Jeg reiste nedover med de første som skulle ned, Linda og Andreas, og hjem igjen med de siste som skulle hjem.

Ferien har både vært flott og annerledes og har stort sett bestått av strandliv og avslapping.

Julaften ble en litt spesiell opplevelse. På dette tidspunkt var jeg eneste nordmann i Kribi, så på julekvelden satt jeg alene på hotellrommet. Den 28. desember kom mange norske ned og godt var det. Jeg var på forhånd redd for om dagene alene hadde tatt knekken på min sosiale intelligens, og om jeg hadde glemt hvordan jeg burde oppføre meg blant nordmenn, men jeg vil si det gikk sånn noenlunde greit.

På veien hjemover kjørte Lena, Idunn, Solbjørg og meg en vei vi kaller Yokoveien, som går gjennom byen Yoko. Her jobbet Solbjørg for 40 år siden, og vi stoppet opp for å kikke litt. Solbjørg traff en del gamle kjente, og det var både overraskende og imponerende å se at skolen NMS har bygget opp, fungerer i dag, og har over 90 elever. Jeg er glad for at jeg fikk se og oppleve noe av arbeidet NMS har bygd opp ulike plasser i landet. Det er ganske overveldende og surrealistisk å tenke på hvor omfattende og stort arbeid som har blitt gjort i Kamerun.

Etter noen lange dager med kjøring var det godt å komme hjem igjen til Ngaoundere. Nå står hverdagen for tur og det trives jeg godt med.

Juleavslutning sportsklubb

I går hadde vi juleavslutning med sportsklubben for de mellom 6 og 8 år. Vi hadde den i hagen min, og det kom mellom 20 og 30 unger. Vi sang litt og hadde noen typiske 17. mai leker i tillegg til de vanlige lekene. Til slutt fikk ungene popkorn, snop og jus.

Dette innlegget burde egentlig vært en dedikert hyllest til min kollega Bosco. Han er virkelig et funn, og har blitt en god venn av meg. Det var han som mente sportsklubben burde ha en skikkelig juleavslutning, og jeg kunne ikke blitt mer enig.

Uten Bosco hadde det ikke vært mulig å gjennomføre sportsklubben. Han er en god leder, og har imponerende kontroll på barna. Enkelte ganger føler jeg meg litt som en statist, og synes jeg bidrar litt for lite. Spesielt i starten plaget dette meg en del. Men etter hvert som tiden har gått, har jeg blitt utfordret til å lede flere og flere av aktivitetene, og selv om han fremdeles styrer det meste av showet er jeg fornøyd med at jeg i alle fall er mer aktiv nå, enn jeg var for et par måneder siden.

Adventstiden nærmer seg slutten, og i morgen setter jeg nesen mot Kribi, et feriested sør i Kamerun. Håper alle der hjemme har en fin førjulstid, og en flott ferie når den tid kommer.

Samling for foreldreløse barn

Den første søndagen hver måned arrangerer sosialavdelingen på sykehuset en samling for foreldreløse barn. I går var det William som hadde ansvaret, og jeg fikk lov til å bli med.

Samlingen begynte med litt samtale om løs og fast, og de som var eller hadde vært syke, fikk fortelle om det. Så stod et lite ord for dagen for tur. Jeg forstod ikke veldig mye, men mener at det handlet om å ta de riktige valgene i livet.

Etterpå var det litt praktisk info, og siden mange hadde sagt de var småsyke gav William dem mange tips om hvordan man kan holde seg frisk på denne tiden av året. Her er det nemlig tørketid, noe som betyr store mengder støv og kalde netter.

Neste stopp var et annet område på sykehuset og nå stod utdeling av gaver for tur. Givere har ført til at sosialavdelingen har råd til å dele ut gaver annen hver måned. Hver enkelt av barnene fikk en pose som inneholdt ris, nøtter, olje og såpe.

Det var sterkt å få være med på denne utdelingen. Barna var takknemlige, og det er ingen tvil om at maten de fikk utdelt kommer godt med. Jeg beundrer arbeidet William gjør med disse barna, og jeg er glad jeg fikk muligheten til å være med i går. Det blir ikke siste gang.



Hvis noen ønsker å støtte NMS sitt arbeid i Kamerun, kan dere finne en oversikt over de ulike prosjektene her.

Buffle noir

Som nevnt tidligere har vi nå besøk av Ole Henrik Kalvenes, som har avsluttende fotopraksis i nms. En av oppgavene hans er å ta bilder til nms sitt reiseselskap Ravinala. I den anledning var jeg så heldig å få være med på safari. Sammen med misjonæren Andreas, og de to Hald studentene Idunn og Pernille drog vi til nasjonalparken Buffle noir.

Det er ikke høysesong for å dra på safari akkurat nå, så det var ikke veldig mange dyr i parken. Men vi fikk sett masse antiloper, flodhester og krokodiller.

Høydepunktet for min del var flodhestene. Vi så de på kloss hold og det var et mektig syn å få oppleve de opp til tre tonn tunge beistene i sitt rette element.

Ellers opplevde vi at en gepard spankulerte kun et par meter fra bilen vår. Dessverre befant undertegnede seg i sin egen verden på dette tidspunkt og fikk kun høre historier om hvor spesielt og flott dette synet var.

Alle bilder er tatt av Ole Henrik Kalvenes.

Bispeinnvielse

Søndag var det duket for bispeinnvielse i Milleniumskirken. Anledningen var at han som tidligere hadde rollen som kirkepresident ble innsatt som EELCs nye biskop. Kirken var proppfull, og det var også dagens program.

Ulastelig antrukket i min nyinnkjøpte tradisjonelle drakt og med tendenser til skjegg i ansiktet, følte jeg meg som en malplassert muslim der jeg satt. For øvrig var vi i kirka i seks timer, noe som er personlig rekord.

Det var fint å få lov til å ta del i denne seremonien, og jeg tror egentlig ikke jeg klarer sette meg inn i hvor stor denne dagen var for Kamerunerne. Programmet startet nemlig på onsdag, og ble ikke avsluttet før seint på søndag.

For øvrig har det vært mange norske gjester her for å delta under innvielsen og det var spesielt kjekt å få hilse på gamle storheter som biskop Olav Skjevesland og Krf politiker Kåre Gjønnes. De har mye kunnskap, og jeg lærte mye bare av å sitte og lytte til dem.

Bildene er tatt av Ole Henrik Kalvenes, som har avsluttende fotopraksis i NMS.

Gadjiwan

Forrige fredag sto seks nordmenn og to kamerunere klare for avreise til bushen. Målet var Gadjiwan der 78 gamle Solbjørg holder til. Veien er den mest utrolige jeg noen gang har opplevd, det er nesten uforståelig at bilene klarer komme seg framover. Heldigvis hadde vi god guidehjelp i Madam Salato og Douda som kommer fra Gadjiwan.

Før vi reiste hadde sistnevnte sagt at de pleide å spille fotball på fredag ettermiddager, så jeg slengte en fotballshorts oppi sekken og tenkte at det hørtes jo kjekt ut. Men på fredag ettermiddag hadde Douda ombestemt seg, og skulle ikke spille allikevel. Dessverre hadde undertegnede lagt fra seg de sosiale antennene hjemme, og spurte ”Når skal vi spille i dag?” Douda nølte et lite sekund før han svarte at han kom og hentet meg om tre kvarter.

Så uten at han skulle spille selv kom han og hentet meg, sånn jeg skulle få spille. Ekstremt snilt gjort, selv om jeg fikk en smule dårlig samvittighet. Et fint eksempel på kamerunsk snillhet og norsk uintelligens.

Lørdag morgen sto Solbjørg opp kl 0500, mens vi andre fikk dra oss til 0730. ”Ja for dere vil vel sove litt ut når dere har helg,” sa Solbjørg. Etter frokost gikk vi en liten tur rundt i byen, og hilste på diverse folk. Klokken 1130 spiste vi middag, før vi tok en siesta. På ettermiddagen kjørte vi og så på noe av arbeidet EELC driver, og hilste på enda flere folk.

Søndag var det duket for årets tredje høsttakkefest. Stemningen var god, og de fikk inn en fin sum penger. Noen av Solbjørgs kamerunske venner ville spandere middag på oss, så de gav oss en hane som vi hadde til middag. Nok en gang inspirerende å se hvor gavmilde folk er.

Solbjørg er en fantastisk dame og hadde egentlig fortjent et eget blogginnlegg. Men det får komme siden. Nå nøyer jeg meg med å si at jeg er mektig imponert over at hun fremdeles reiser til Kamerun. År etter år.

Turen var rett og slett veldig koselig, og det frister absolutt å reise tilbake.

Iraker på spasertur

De siste dagene har vi hatt besøk av en dansk gutt som heter Nissen (!), som bodde her som barn. Han tipset oss om at det var fint å gå tur i området rett utenfor misjonsstasjonen. Hald jentene, Andreas og jeg ble med han, og vi fikk en flott liten ettermiddagstur.

Den observante bloggleser vil oppdage at jeg både har skamklipt meg, og smått begynt å gro skjegg. Dette har ført til at min såkalte "Irakerlook" lever i beste velgående.

Au revoir.