Marius i Kamerun

Tellopiknik med volleyballgutta

2010-05-22T02:07:00.000-07:00

Søndag for noen uker siden drog Thomas, jeg og volleyball-laget vårt til Tellofossen. Piknik er det store for mange her, og ungene hadde lenge spurt om vi ikke kunne dra til Tellofossen.

Coscos, kake, posing og minigudstjeneste er stikkord.

Det var kjekt å være på tur med gutta, de er en meget bra gjeng!

17. mai

2010-05-20T02:10:00.000-07:00

Selv om vi ikke er mange norske, ble det allikevel 17. mai feiring her nede.

Flaggheising, tale, skoleavslutning og tog på formiddagen - bassengkos, leker for barna og grilling på ettermiddagen og kvelden.

På skoleavslutningen var det mange som imponerte, men spesielt kjekt var det å se Theodor lese tulle-dikt. Vi er akkurat ferdige med 1. klasse med globalskolen, men han leser allerede meget bra. Konge!

For en som stort sett forbinder 17. mai med regn, kulde og middelmådige kulturelle opplevelser var det godt å kunne gå i tog med varme i kroppen, og ikke minst var det kjekt å være litt underholdning for de forbipasserende Kamerunerne vi traff på vår vei.

Skills

2010-03-30T06:24:00.000-07:00

Til den ene sportsklubben vi arrangerer for jentene på campen, har vi begynt å samarbeide med en av byens turntrenere.

I går tok Bosco og jeg turen til byen for å elevene hans konkurrere. Jeg har overhodet ikke peiling på turn, men kan ikke skjønne noe annet enn at disse ungene må være over gjennomsnittlig flinke.

De beste reiser i dag til Yaounde for å representere provinsen vi bor i, i en konkurranse der.

Legger ved en liten filmsnutt av noen av disse syke ungene.

Besøk av Andreas og Joffa

2010-03-28T00:28:00.000-07:00

Øklands i Kamerun

2010-03-04T13:51:00.000-08:00

Nydelige Gadjiwan

2010-02-16T00:27:00.000-08:00

Jeg fryser

2010-01-24T04:34:00.000-08:00

Det er natt i Kamerun. Jeg våkner og ser på klokka. 0400. Til tross på at jeg sover med sokker, joggebukse og hettegenser fryser jeg. Jeg drar hetta over hodet, snører den stramt igjen, og bretter dyna godt rundt meg. Noen timer senere våkner jeg igjen, og står opp.

Jeg går inn på kjøkkenet og lager meg frokost. Idet jeg heller melk i glasset kommer min kjære hushjelp Rosa Lee inn i på kjøkkenet. Utpå sine tradisjonelle afrikanske klær har hun en tjukk ullgenser, sannsynligvis norsk. ”-Hvordan orker du å drikke kald melk når der er så kaldt ute?” spør hun.

Jeg må smile der jeg sitter og gumler i meg frokost. Ute er det mellom 20 og 30 grader. På det kaldeste i natt krøp kanskje temperaturen ned mot 14 grader. Det er rart hvor fort man venner seg til ting.

En annerledes jul

2010-01-08T10:17:00.000-08:00

I går kom jeg hjem til Ngaoundere etter en herlig tre ukers lang juleferie.

Ferien ble tilbrakt på Kribi, et feriested sør i Kamerun. Jeg reiste nedover med de første som skulle ned, Linda og Andreas, og hjem igjen med de siste som skulle hjem.

Ferien har både vært flott og annerledes og har stort sett bestått av strandliv og avslapping.

Julaften ble en litt spesiell opplevelse. På dette tidspunkt var jeg eneste nordmann i Kribi, så på julekvelden satt jeg alene på hotellrommet. Den 28. desember kom mange norske ned og godt var det. Jeg var på forhånd redd for om dagene alene hadde tatt knekken på min sosiale intelligens, og om jeg hadde glemt hvordan jeg burde oppføre meg blant nordmenn, men jeg vil si det gikk sånn noenlunde greit.

På veien hjemover kjørte Lena, Idunn, Solbjørg og meg en vei vi kaller Yokoveien, som går gjennom byen Yoko. Her jobbet Solbjørg for 40 år siden, og vi stoppet opp for å kikke litt. Solbjørg traff en del gamle kjente, og det var både overraskende og imponerende å se at skolen NMS har bygget opp, fungerer i dag, og har over 90 elever. Jeg er glad for at jeg fikk se og oppleve noe av arbeidet NMS har bygd opp ulike plasser i landet. Det er ganske overveldende og surrealistisk å tenke på hvor omfattende og stort arbeid som har blitt gjort i Kamerun.

Etter noen lange dager med kjøring var det godt å komme hjem igjen til Ngaoundere. Nå står hverdagen for tur og det trives jeg godt med.

Juleavslutning sportsklubb

2009-12-16T13:41:00.000-08:00

I går hadde vi juleavslutning med sportsklubben for de mellom 6 og 8 år. Vi hadde den i hagen min, og det kom mellom 20 og 30 unger. Vi sang litt og hadde noen typiske 17. mai leker i tillegg til de vanlige lekene. Til slutt fikk ungene popkorn, snop og jus.

Dette innlegget burde egentlig vært en dedikert hyllest til min kollega Bosco. Han er virkelig et funn, og har blitt en god venn av meg. Det var han som mente sportsklubben burde ha en skikkelig juleavslutning, og jeg kunne ikke blitt mer enig.

Uten Bosco hadde det ikke vært mulig å gjennomføre sportsklubben. Han er en god leder, og har imponerende kontroll på barna. Enkelte ganger føler jeg meg litt som en statist, og synes jeg bidrar litt for lite. Spesielt i starten plaget dette meg en del. Men etter hvert som tiden har gått, har jeg blitt utfordret til å lede flere og flere av aktivitetene, og selv om han fremdeles styrer det meste av showet er jeg fornøyd med at jeg i alle fall er mer aktiv nå, enn jeg var for et par måneder siden.

Adventstiden nærmer seg slutten, og i morgen setter jeg nesen mot Kribi, et feriested sør i Kamerun. Håper alle der hjemme har en fin førjulstid, og en flott ferie når den tid kommer.

Samling for foreldreløse barn

2009-12-14T10:31:00.000-08:00

Den første søndagen hver måned arrangerer sosialavdelingen på sykehuset en samling for foreldreløse barn. I går var det William som hadde ansvaret, og jeg fikk lov til å bli med.

Samlingen begynte med litt samtale om løs og fast, og de som var eller hadde vært syke, fikk fortelle om det. Så stod et lite ord for dagen for tur. Jeg forstod ikke veldig mye, men mener at det handlet om å ta de riktige valgene i livet.

Etterpå var det litt praktisk info, og siden mange hadde sagt de var småsyke gav William dem mange tips om hvordan man kan holde seg frisk på denne tiden av året. Her er det nemlig tørketid, noe som betyr store mengder støv og kalde netter.

Neste stopp var et annet område på sykehuset og nå stod utdeling av gaver for tur. Givere har ført til at sosialavdelingen har råd til å dele ut gaver annen hver måned. Hver enkelt av barnene fikk en pose som inneholdt ris, nøtter, olje og såpe.

Det var sterkt å få være med på denne utdelingen. Barna var takknemlige, og det er ingen tvil om at maten de fikk utdelt kommer godt med. Jeg beundrer arbeidet William gjør med disse barna, og jeg er glad jeg fikk muligheten til å være med i går. Det blir ikke siste gang.

Hvis noen ønsker å støtte NMS sitt arbeid i Kamerun, kan dere finne en oversikt over de ulike prosjektene her.

Buffle noir

2009-12-07T05:34:00.000-08:00

Som nevnt tidligere har vi nå besøk av Ole Henrik Kalvenes, som har avsluttende fotopraksis i nms. En av oppgavene hans er å ta bilder til nms sitt reiseselskap Ravinala. I den anledning var jeg så heldig å få være med på safari. Sammen med misjonæren Andreas, og de to Hald studentene Idunn og Pernille drog vi til nasjonalparken Buffle noir.

Det er ikke høysesong for å dra på safari akkurat nå, så det var ikke veldig mange dyr i parken. Men vi fikk sett masse antiloper, flodhester og krokodiller.

Høydepunktet for min del var flodhestene. Vi så de på kloss hold og det var et mektig syn å få oppleve de opp til tre tonn tunge beistene i sitt rette element.

Ellers opplevde vi at en gepard spankulerte kun et par meter fra bilen vår. Dessverre befant undertegnede seg i sin egen verden på dette tidspunkt og fikk kun høre historier om hvor spesielt og flott dette synet var.

Alle bilder er tatt av Ole Henrik Kalvenes.

Bispeinnvielse

2009-12-02T07:16:00.000-08:00

Søndag var det duket for bispeinnvielse i Milleniumskirken. Anledningen var at han som tidligere hadde rollen som kirkepresident ble innsatt som EELCs nye biskop. Kirken var proppfull, og det var også dagens program.

Ulastelig antrukket i min nyinnkjøpte tradisjonelle drakt og med tendenser til skjegg i ansiktet, følte jeg meg som en malplassert muslim der jeg satt. For øvrig var vi i kirka i seks timer, noe som er personlig rekord.

Det var fint å få lov til å ta del i denne seremonien, og jeg tror egentlig ikke jeg klarer sette meg inn i hvor stor denne dagen var for Kamerunerne. Programmet startet nemlig på onsdag, og ble ikke avsluttet før seint på søndag.

For øvrig har det vært mange norske gjester her for å delta under innvielsen og det var spesielt kjekt å få hilse på gamle storheter som biskop Olav Skjevesland og Krf politiker Kåre Gjønnes. De har mye kunnskap, og jeg lærte mye bare av å sitte og lytte til dem.

Bildene er tatt av Ole Henrik Kalvenes, som har avsluttende fotopraksis i NMS.

Gadjiwan

2009-11-26T09:53:00.000-08:00

Forrige fredag sto seks nordmenn og to kamerunere klare for avreise til bushen. Målet var Gadjiwan der 78 gamle Solbjørg holder til. Veien er den mest utrolige jeg noen gang har opplevd, det er nesten uforståelig at bilene klarer komme seg framover. Heldigvis hadde vi god guidehjelp i Madam Salato og Douda som kommer fra Gadjiwan.

Før vi reiste hadde sistnevnte sagt at de pleide å spille fotball på fredag ettermiddager, så jeg slengte en fotballshorts oppi sekken og tenkte at det hørtes jo kjekt ut. Men på fredag ettermiddag hadde Douda ombestemt seg, og skulle ikke spille allikevel. Dessverre hadde undertegnede lagt fra seg de sosiale antennene hjemme, og spurte ”Når skal vi spille i dag?” Douda nølte et lite sekund før han svarte at han kom og hentet meg om tre kvarter.

Så uten at han skulle spille selv kom han og hentet meg, sånn jeg skulle få spille. Ekstremt snilt gjort, selv om jeg fikk en smule dårlig samvittighet. Et fint eksempel på kamerunsk snillhet og norsk uintelligens.

Lørdag morgen sto Solbjørg opp kl 0500, mens vi andre fikk dra oss til 0730. ”Ja for dere vil vel sove litt ut når dere har helg,” sa Solbjørg. Etter frokost gikk vi en liten tur rundt i byen, og hilste på diverse folk. Klokken 1130 spiste vi middag, før vi tok en siesta. På ettermiddagen kjørte vi og så på noe av arbeidet EELC driver, og hilste på enda flere folk.

Søndag var det duket for årets tredje høsttakkefest. Stemningen var god, og de fikk inn en fin sum penger. Noen av Solbjørgs kamerunske venner ville spandere middag på oss, så de gav oss en hane som vi hadde til middag. Nok en gang inspirerende å se hvor gavmilde folk er.

Solbjørg er en fantastisk dame og hadde egentlig fortjent et eget blogginnlegg. Men det får komme siden. Nå nøyer jeg meg med å si at jeg er mektig imponert over at hun fremdeles reiser til Kamerun. År etter år.

Turen var rett og slett veldig koselig, og det frister absolutt å reise tilbake.

Iraker på spasertur

2009-11-25T09:59:00.000-08:00

De siste dagene har vi hatt besøk av en dansk gutt som heter Nissen (!), som bodde her som barn. Han tipset oss om at det var fint å gå tur i området rett utenfor misjonsstasjonen. Hald jentene, Andreas og jeg ble med han, og vi fikk en flott liten ettermiddagstur.

Den observante bloggleser vil oppdage at jeg både har skamklipt meg, og smått begynt å gro skjegg. Dette har ført til at min såkalte "Irakerlook" lever i beste velgående.

Au revoir.

Voksenopplæring

2009-11-17T13:40:00.000-08:00

På vei til tellofossen

Jeg har alltid sett på det å være ettåring som en litt barnslig rolle. En rolle hvor man skal lære, observere, og prøve ut hvordan det er å leve på et misjonsfelt. Når man er i rollen som de yngste av de voksne, er det mye som er nytt, og mye som skal læres, både åndelig, praktisk og teoretisk. Jeg pleier å se på det som voksenopplæring.

På det praktiske planet, har jeg nettopp lært meg å skifte dekk på bilen. Noen vil hevde det er direkte pinlig for en tjueåring å ikke kunne skifte dekk, noe jeg på sett og vis kan si meg enig i. Men bedre seint enn aldri.

Ellers er jo språk noe jeg får lært i år. Nå klarer jeg faktisk føre litt enkle samtaler på fransk, helst med de som er vant med å snakke med nordmenn med dårlig språk. Ofte beundrer jeg de jeg snakker med, de forstår de rareste sammensettinger av ord som jeg kommer med. For feil, det er det nok av når jeg snakker fransk.

Ellers har vi av ulike årsaker hatt pause fra arbeidet på sykehuset i det siste, men i morgen er det tid for møte med sykehuspresten. Det blir spennende å se hva vi blir enige om. Det hadde vært kjekt og fortsatt arbeidet der oppe.

På sportsfronten går det i litt fotball og volleyball, noe jeg trives godt med. Til min store overraskelse har jeg funnet ut at det er et treningsstudio i byen, så jeg prøver å lure med meg Andreas, en som jobber frivillig her, til å bli med å trene her av og til. Det er herlig å løfte litt vekter igjen. En innehaver med forbausende godt sovehjerte, et par eksentriske Kamerunere, utstyr av varierende kvalitet og vestlig 90 talls tekno bidrar til å gjøre treningen utfordrende og kjekk.

På fredag drar en del av oss norske til Gadjiwan, en landsby langt ute i bushen. Her bor pensjonisten Solbjørg noen måneder i året. Hun har jobbet som jordmor, og har visst nesten tatt imot alle som bor i byen.

Det blir spennende å se hvordan livet arter seg i det litt mer primitive Kamerun, og jeg gleder meg til å få opplevd mer av dette landets mangfold.

Høsttakkefest i Millennium

2009-11-11T03:58:00.000-08:00

Don de Recolte

2009-11-09T06:49:00.000-08:00

I går var det duket for Don de recolte, høsttakkefest i Milleniumskirka. Dette er en utrolig stor dag for menigheten og den bringer inn ca1/3 av kirkens årsbudsjett.

Man gir penger i grupper. Pengene gis på den måten at en og en gruppe danser opp midtgangen og gir pengene til presten. Vi norske fikk æren av å starte showet. For anledningen hadde vi valgt å gå tilbake til våre norske røtter, og sang ”Per spelmann” mens vi danset inn i kirka. Det hele ble akkompagnert av ”en av Ngaounderes beste saxofonister”. Jeg kan ikke forstå annet enn at Kamerunerne må ha blitt imponert over den bunnsolide fremføringen. (Film kommer etterhvert.)

Dessverre kom det inn en del mindre penger i år, sammenlignet med fjoråret. Det er mange som sliter med økonomien for tiden, noe som viste igjen på den innsamlede summen. Men uansett hvor mye penger som kom inn, har vi nordmenn noe å lære av Kamerunsk giverglede. Mange sparer i flere måneder for å gi penger til kirka. Selv om de ikke tjener all verdens, ber de arbeidsgiveren holde av en del av lønnen, sånn at de kan få det utbetalt til høsttakkefesten.

Det er en beundringsverdig holdning, og står i sterk kontrast til den norske giverkulturen der vi kun gir av vår overflod. For det er det de aller fleste av oss gjør. Vi kjenner et stikk av dårlig samvittighet, setter inn 200 kr på en bankkonto, og tenker tilfreds at ”Nå har hvertfall jeg gjort mitt”.

”Rogalendinger er på givertoppen” skriver Aftenbladet etter en TV aksjon. Istedenfor å gi såpass at vi kjenner det, fokuserer vi på hvor flinke vi har vært til å gi av overskuddet vårt.

For meg har det vært godt å se hvor rause Kamerunere er når de gir til kirken. Tenk hvis vi i Norge også kunne gitt såpass mye at vi kjente det litt på kroppen.

Det kunne utrettet mye.

En fin søndag

2009-11-01T15:05:00.000-08:00

Dagen startet overraskende nok med at jeg sov lenger enn jeg noen gang har gjort her nede - helt til 0945. Etter jeg flyttet til Kamerun har nemlig A mennesket i meg måttet gi tapt for tidlige soloppganger og varmt soverom.

Frokosten besto av Cornflakes og nyinnkjøpt melk. Melken er fetere enn hva jeg er vant med, men alt går i grisen. Etter frokosten så jeg at misjonæren Andreas satt ute ved steinbordet sitt. Jeg tok med kaffekoppen og gikk bort, og vi fikk en fin morgenstund der vi blant annet planla hvilke Wii spill som står for nedlasting.

Deretter var det duket for middag på Coffe Shop, etterfulgt av kaffe ute på terrassen til Hilde Marie. På kaffefronten går det i Nescafes pulverkaffe, noe jeg trives godt med.

Da vi satt der kom gartneren Mossa bort for å kikke på bildene Hilde tok av oss når vi spilte fotball. Han var veldig fornøyd med å se bilder av seg selv, og forklarte meg hvor i byen man kan fremkalle bilder. Som om ikke dette var nok, fikk jeg ”franskskryt” av Hilde, noe som alltid er stas.

På kvelden inviterte Hald jentene Idunn og Pernille til kveldsmat og ligretto. Haldingene imponerte med hjemmelagde kanelboller, brunost og norsk melkesjokolade. Ligrettoen var som alltid fascinerende. Jeg er nok ikke skapt for dette spillet, men en likesinnet sykepleiestudent gjorde sånn vi kunne dele sisteplassen.

Det er et resultat jeg er mer enn fornøyd med, og var er kjekk avslutning på en fin søndag.

Høstferien

2009-10-27T03:12:00.000-07:00

Årets høstferie ble brukt til å reise rundt i Kamerun. Jeg reiste sammen med alle ansatte på den norske skolen, noe turen bar preg av. Jeg må innrømme at det ikke bare var enkelt. Store mengder møtevirksomhet var nemlig en viktig del av turen. Lærere er visst over gjennomsnittlig glade i å holde møter, og ingenting er for stort eller for lite til å kunne planlegges eller evalueres.

Det føltes veldig spesielt å skulle analysere hver minste detalj av turen, men misjonæren Andreas har mye erfaring med å være på denne typen turer, så han forberedte meg godt på hvordan det kom til å bli.

Vi startet onsdags morgen med at vi kjørte til Maroua. Etter å ha brukt torsdag til å gå på markedet i Maroua tok vi turen mot N`Djamena på fredag. N`Djamena er en by i Tchad, helt på grensen mot Kamerun. Det vi ikke visste var at hvis vi ville inn til Tchad måtte vi ha kjøpt visum i byen Garoua. Så jeg fikk ikke opplevd Tchad denne ferien.

Isteden kjørte vi tilbake til Maroua igjen. Tidlig lørdag morgen satt vi oss nok en gang i bilen. Denne gangen tok vi turen til Rhumsiki. Dette var en ganske spesiell kjøretur. Tidvis var veien ekstremt humpete, og jeg synes det er litt utrolig at det går å kjøre på en så dårlig vei. En ting er av vi norske gjør det med firejulstrekkerne våre, men langs veien møtte vi både personbiler og lastebiler av ymse kvalitet. Men de kommer seg stort sett frem.

I Rhumsiki spiste vi på en fantastisk plass langs veien. Maten ble servert i små puljer etter hvert som kokken ble ferdig. Da plassen kun hadde to bord ante det oss at de ikke pleide ha veldig mange gjester. Denne teorien ble bekreftet da vi oppdaget en gammel gjestebok. Der kunne vi lese at de ikke hadde hatt en eneste kunde de siste tre ukene. Men maten smakte fantastisk.

Det er fascinerende å være på kjøretur i Kamerun. Landskapet er veldig variert og man ser alt fra tørre sletter, til frodige åssider. Det er også masse dyr langs veiene, og vi fikk nok en gang sett apekatter. Jeg synes også det er veldig spennende å kjøre gjennom alle de små landsbyene som ligger langs veiene. Her bor folk i stråhytter og har det noen hakk mer primitivt enn det vi vanligvis ser i Ngaoundere.

Nå gjenstår debriefing og et siste evalueringsmøte før høstferien 09 er historie.

apekatter langs veien

markedet i Maroua

To veldig vanlige syn på veiene i Kamerun.

Tid før høstferie og Champions league

2009-10-20T09:43:00.000-07:00

Da er det tid for høstferie her i Kamerun og jeg skulle akkurat til å begynne å pakke. Det får vente litt, det blir jo for dumt å pakke før helt i siste liten.

Turen går nordover til en by som heter Maroua. Planene for oppholdet er ikke helt sikre, men en tur til Tchads hovedstad Djamena blir det iallefall. Dette er en by som av diverse turistkataloger blir beskrevet som en stor landsby og et sørpehull. Men jeg synes uansett det virker kjekt å ha vært der.

Av underholdningsartikler skal jeg ha med min usedvanlig lite oppdaterte ipod, samt kvalitetslitteratur av Johan Harstad.

Men før vi kjører fra misjonsstasjonen klokka 0700 (!) i morgen tidlig er det tid for Champions league. Jeg har nemlig gått til innkjøp av både TV og kabel. TV en er ikke av den helt vanlige sorten. Den ble kjøpt av en reparatør, har innebygd tetris, er laget av mange ødelagte TV er, lager visse ulyder og kostet i underkant av 500 kr.

Det kan se ut som om reparatøren har tatt seg visse kunstneriske friheter, for jeg får bare inn 5 kanaler, mot 22 som er det vanlige.

Dette har blant annet ført til at jeg ikke fikk sett helgens kamper i Premier League, men jeg klamrer meg til håpet om å få sett CL i kveld.

Mitt sjarmerende fjernsyn

Muslimene feire at ramadan e over

2009-10-14T05:45:00.000-07:00

Kjøreregler for fine dager på sykehuset

2009-10-08T11:29:00.000-07:00

En tredjedel av jobben vår her i Kamerun består av å jobbe på sykehuset. Her skal vi være sosiale med barna som er innlagt for lange perioder. Den vanligste måten vi er sosiale med barna på, er at vi spiller spill med dem. Siden vi er på sykehuset 11 timer i uka kan det fort bli litt mye spilling. I denne sammenheng har jeg laget noen ”kjøreregler” som jeg stadig minner meg selv og Hilde Marie på.

1. Aldri spill med rekkefølge mot klokken. Inntrykkene på sykehuset er sterke nok fra før av.

2. Ikke bli sur hvis barna vinner. Noen barn har syk hukommelse, og er mange hakk bedre i lotto enn en 20 år gammel sosialarbeider. Hvis dette skulle skje, ikke bli bitter og grinete, men smil etter beste evne.

3. Inkluder alle. Ofre din egen plass til fordel for nye deltakere. (Prøv samtidig å skjule skuffelsen over ikke å få spille selv.)

4. Vær tålmodig. Et spill som er enkelt for en 20 åring er ikke nødvendigvis like enkelt for en 5 åring. Skjul eventuell frustrasjon.

5. Hvis du opplever punkt nummer fire må du være forberedt på at foreldrene til barnet engasjerer seg mer og mer, og til slutt tar helt over for barnet. Samtidig unnskylder de gjerne at barnet ikke har forstått spillet. Men bli for all del ikke overrasket hvis foreldrene tolker spillereglene på sine litt egne måter.

Med fare for at dette innlegget skal få et litt for negativt fokus, vil jeg legge til at hverdagene på sykehuset er veldig givende, og at begge ettåringene trives veldig godt. Samtidig er både historiene og luktene på rommene veldig sterke, så jeg tror det er lurt at vi kun er der to dager i uken, og at vi er der sammen.

Roadtrip til Garoua

2009-10-05T08:13:00.000-07:00

I helgen reiste vi på vår første helgetur. Turen gikk til Garoua. Der landet nemlig flyet til to studenter fra Hald som skal være her i seks måneder. Andreas, Linda, Hilde Marie og jeg tok turen for å hente dem.

Vi kjørte lørdag formiddag og var framme rundt fire tiden. Det første vi gjorde når vi kom fram var å gå innom et supermarket som hadde litt større utvalg enn butikkene i Ngoundere.

Etter vi hadde shoppet ferdig kjørte vi til hotellet. Der hadde de et sykt fint badebasseng, så vi ble der resten av dagen. Neste dag sto vi tidlig opp og fortsatte badingen. Bassenget på misjonsstasjonen i Ngoundere er ødelagt for tiden, så det var noen etterlengtede timer vi tilbrakte ved bassenget. Klokken tolv landet Hald jentene, Idunn og Pernille.

På veien hjem fikk vi se de berømte tamme apekattene. Vi gav dem kake. Det var de ikke helt fornøyde med, men de spiste litt motvillig opp.

Veldig kjekt å få sett litt av Kamerun, og avslappende å være turist for en helg.

BTW: Har fått Kamerunsk nummer: 00237 94595789

Hilde Marie og ein random iraker.

Must

2009-10-01T10:17:00.000-07:00

Ngounderes store sønn i mine øyne er en lokal kunster ved navn Must. Om det skranter litt på talentet, tar han det igjen med et lurt smil og vinnende vesen.

Men Must kan andre ting enn å være kunster. For et par uker siden skaffet han lærer-Lena en Jako papegøye. Dette er verdens mest intelligente papegøyerase, og kan visstnok få mentalitet på nivå med et 4 år gammelt barn. Så nå har HM og jeg gitt han i oppdrag å skaffe oss to eksemplarer Jako papegøye.

Men papegøyer er ikke det eneste Must kan få tak i. En av mange ganger han har vært på døren til lærer-Lena, kom han med dette sitatet: ”Er du interessert i gull? Eller hva med litt diamanter?” Det er ingen tvil om at Must har kontaktene på plass.

Men tilbake til kunsten. Mange vil hevde Must er en direkte dårlig kunstner, noe jeg på sett og vis kan si meg enig i. Maleriene oser ikke dyktighet, men selvtillitten er det ingenting å si på. ”Dette er veldig bra! Sjekk denne gode kvaliteten”, er mye brukte sitater. Dette sier han også om de hjemmelagde rammene sine. Og hvis de er skjeive, noe de stort sett er, skylder han på andre ting enn seg selv: ”Det var visst litt dårlig kvalitet på dette treverket”.

Jeg synes det er flott å se at han klarer være fornøyd med egne ferdigheter, til tross for at de fleste andre ikke er det.

Legger ved noen bilder, så kan dere dømme selv:

Her demonstrerer han god kundeservice og viser hvordan et Must bilde skal henge.

Skjeivt og litt rart plassert.

Samvittighetskvaler

2009-09-24T14:33:00.002-07:00

Det er torsdags ettermiddag på misjonsstasjonen. Middag er fortært, og det er tid for avslapning. Jeg setter meg foran PC skjermen, og setter på nyeste episode av ”Entourage”.

Etter et par minutter høres skritt utenfor vinduet. Jeg kikker ut, og gjennom gardinene kan jeg skimte konturene av en lokal dame. ”Vær så snill, ikke bank på min dør” tenker jeg, og sender opp en liten bønn. Den forblir ubesvart, og etter et par sekunder høres banking på døren.

Jeg løsriver meg fra dataskjermen og åpner døren. Utenfor står en lokal dame med sultne øyne - den vestlige forbrukerkulturens bakside. Damen vil ha penger. Jeg sier nei uten å se henne i øynene. Det har jeg ikke samvittighet til.

Jeg har blitt fortalt at dette er feil måte å gi penger på. Det hørtes fornuftig ut når jeg fikk det fortalt. Nå virker det urettferdig. En ubetydelig sum for meg kunne utgjort en forskjell for denne damen.

Jeg prøver å rettferdiggjøre meg selv med å tenke på at jeg gir gjennom andre kanaler. Trøsten er mager.

Her i Kamerun blir jeg stadig minnet på livets realiteter. Det kan være vanskelig, men heldigvis er vi mange norske her, som kan snakke ut om tingene vi opplever. Det hjelper på psyken, og er en god måte å bearbeide inntrykkene på.

Observatør av muslimenes selskapeligheter

2009-09-21T14:09:00.000-07:00

Denne helgen har vært over gjennomsnittlig innholdsrik. Muslimene har nemlig feiret at en måned med faste er over. Dette virket spennende, så noen av oss norske valgte å overvære festlighetene.

Dagen startet grytidlig (her drar jeg muligens begrepet grytidlig litt langt), for å se på muslimenes bønnesamling. Tusenvis av muslimer i felles bønn er et mektig og litt vemodig syn.

Midt på dagen trodde vi det skulle være enda mer opplegg, men det skal visst heller være i morgen. Derfor fikk vi et lite avbrekk etter bønnesamlingen. Men klokken fire var vi back in business, klare for mer festligheter. Turen gikk til lamidatet og en form for lek med okser stod for tur. Leken gikk ut på at de modigste karene danset seg bort til en okse, og holdt seg fast i oksens horn. Sikkerheten hadde muligens ikke passert diverse HMS tester hjemme i Norge, men vi følte oss hele trygge, og kom oss velberget gjennom oppvisningen.

Men det var ikke bare sikkerheten som var litt dårligere enn den vi opplever i Norge. En annen ting som står i sterk kontrast til norsk kultur er måten barn blir behandlet på. På søndag var det ikke uvanlig å se voksne som enten brukte, eller truet med å bruke vold, for å få ungene til å stå der de skulle. Heldigvis avsto de fleste fra å slå ungene, men de gangene det skjedde, var det vondt å se på.

Uansett, livet i Ngoundere er fremdeles fint. Jeg er takknemlig for å ha fått muligheten til å bo her i ti måneder, og jeg prøver så ofte som mulig å minne meg på hvor heldig jeg er.

muslimenes bønnerituale

Ngoundere kan by på komfortable transportløsninger

Utenfor Lamidatet

Smellen

Dagen før dagen på sykehuset

2009-09-15T12:01:00.000-07:00

Når ting først begynner å skjer her i Kamerun, skjer de fort. Det har vi fått erfare det siste døgnet. I går kveld kom Erik bort og sa at vi skulle møte sykehuspresten i morgen kl 0720. Sykehuspresten gjorde noe så lite afrikansk som å stille opp ti minutter før avtalt tid, noe som førte til at to morgentrøtte ettåringer fikk en litt brå start på dagen.

På sykehuset starter hver dag med et kristent møte. Etter sang og tale ble vi presentert. Faktisk var ikke HM og jeg de eneste hvite. Syv sykepleiestudenter har nemlig kommet til byen for å ha praksis, så vi var en ganske stor norsk gjeng.

Etter morgensamlingen gikk turen til sykehusprestens kontor, hvor vi hadde et møte. Vi fikk fortelle litt om våre ideer og tanker om hva vi ville gjøre, og heldigvis passet dette ganske bra med det de var interesserte i.

Så oppgavene vi skal ha på sykehuset er kort fortalt sosialt arbeid. Vi skal bruke tid med de som kanskje ikke opplever så mye omsorg til vanlig, hovedsaklig barn. Disse er ofte innlagt for mange måneder om gangen og vil forhåpentligvis sette pris på at noen interesserer seg, og bryr seg litt om dem.

Etter møtet fikk vi en omvisning rundt på sykehuset. Den gjorde inntrykk. Jeg var ulastelig antrukket i min kjære United drakt og hilste på den ene hyggelige ansatte etter den andre. Vi gikk også innom og sa hei til noen få pasienter. Det er mange sterke historier og denne jobben kommer definitivt til å sette sine spor.

Under hele omvisningen gikk jeg med en følelse av å være på rett plass. Jeg tror det er meningen at jeg skal være her. Følelsen av at dette er riktig, er god, og gjør meg ydmyk.

I dag dro vi hjem rett etter omvisningen. To og en halv time var mer enn lang nok tid for å fylle opp hodet med inntrykk og i morgen venter vår første hele arbeidsdag. Jeg ser frem til å bli kjent med menneskene på sykehuset, og til å få bli en del av livene deres.

En hverdag skal ta form

2009-09-13T08:57:00.000-07:00

Nå er tre uker med heftige mengder franskundervisning ferdig, og jeg sitter igjen med en ganske god følelse. Jeg tror jeg har fylt opp hodet så mye jeg har hatt kapasitet til disse ukene.

Det går opp og ned når det gjelder hvor fornøyd jeg er med fransken. En sjelden gang forstår jeg hva som blir sagt, og hvis jeg er veldig heldig klarer jeg kanskje å svare de som snakker til meg. Når dette skjer smiler jeg fra øre til øre, og selvtilliten stiger. Men ikke bli for imponert. Selvtilliten synker vanligvis etter en liten stund. Det aller vanligste som skjer når noen snakker til meg er nemlig at blir stående som et spørsmålstegn og må rope etter språklig assistanse fra min personlige tolk Hilde Marie.

Men mestringsfølelsen jeg får når jeg klarer å snakke på egenhånd er god og inspirerer til å fortsette læringen.

Den kommende uken skal vi blant annet møte sykehuspresten og finne ut hvilke oppgaver vi skal ha på sykehuset. Her skal ca en tredjedel av arbeidet vårt foregå og vi vet at det dreier seg om sosialt arbeid. Det er usikkert hvilken dag vi skal møte han. Planlegging er visst et fremmedord her. Men jeg ser fram til å finne ut litt mer om hva dette arbeidet skal dreie seg om.

Legger ved noen bilder fra forrige uke.

Meg sammen med Hilde Marie og Bosco, som hjelper oss med å arrangere sportsklubben for barn.

Andreas tok oss med på en rundtur i Ngoundere. Dette er bydelen burkina.

Det er et under at vi klarte kjøre ned denne veien.

Bethel. Kirke hvor mange velstående Kamerunere går.

Etter å ha sett på diverse kirker og andre ting som er verdt å se i Ngoundere endte vi opp ved dette vannet. Sykt fint.

Jeg har hilst på Lamidoen

2009-09-06T08:19:00.000-07:00

Etter tre timers venting fikk vi være vitne til noe ganske fantastisk i går. Kort og upresist fortalt, var anledningen at sjefen for området vi bor på, skulle innvies til sin nye jobb. Dette skulle foregå hjemme hos Lamidoen, den lokale kongen i Ngoundere.

I den anledning var Sandra og Erik invitert, og når de spurte om Hilde Marie og jeg ville være med, var vi ikke i tvil om hva vi skulle svare.

Da vi endelig slapp inn i Lamidatet, var det litt forvirring angående om vi måtte ta av oss på beina eller ei, men siden vi var hvite og kristne slapp vi det. Først satt alle og ventet under et stråtak, men snart ble vi norske hentet, og fikk slippe inn i det aller helligste. Det første vi måtte gjøre når vi kom inn der, var å hilse på den mye omtalte Lamidoen. Jeg var nervøs og brøt sikkert et par sosiale koder, til tross for at alt jeg tenkte på, var at nå måtte jeg opptre respektfullt og ikke drite meg ut.

Ikke nok med at vi norske fikk slippe først inn i det aller helligste, men vi fikk også sitte på stoler. De aller fleste andre måtte ta til takke med å sitte på bakken.

Selve seremonien begynte med at to stykker spilte trommer, mens to stykker spilte på en type blåseinstrument. Så var det tid for tale fra Lamidoen. Men han gadd ikke snakke selv. Isteden snakket han til en av hans ansatte, som talte videre til forsamlingen.

Deretter fikk dagens hovedperson et tøystykke tullet rundt hodet, før Lamidoen velsignet han. Seremonien ble avsluttet med at alle hilste på Lamidoen samtidig, før de gikk ut. Med unntak av oss norske. Nok en gang måtte hver enkelt av oss hilse. Eller hilse og hilse. Jeg ga han et raskt nikk. Ikke et kult og laidback nikk, men et nikk som oste av nervøsitet og usikkerhet. Men jeg er ganske fornøyd med responsen han gav tilbake. Jeg synes nemlig jeg så tendenser til et smil. Hadde han sett hvor stresset jeg var hadde han nok gapskrattet.

Under hele seremonien hadde jeg følelsen av å være tilskuer under en film innspilling og de tradisjonsrike ritualene som foregikk, trodde jeg var avskaffet for lenge siden. Store opplevelser er vanskelige å beskrive, og for meg var dette en opplevelse av de sjeldne.

Disse stod for seremoniens musikalske innslag.

Her snakkes det på Lamidoens vegne.

Her bestiger dagens hovedperson hesteryggen, og rir hjem

Fotball og penger

2009-09-03T14:44:00.000-07:00

Vi går en spennende fotballhelg i møte. Både Kamerun og Norge skal ut i viktige VM kvalifiseringskamper, og jeg gleder meg til å se av flere grunner. For det første hadde det vært kjekt hvis Kamerun klarte å kvalifisere seg til VM, for det andre har jeg nettopp satt inn penger på Unibet, og har et stort ønske om å øke summen på den kontoen.

Gunstige fotballresultater og hyppig tipping har ført til at økonomien min har fått seg en etterlengtet oppsving. Bankkontoen har lenge vært bunnskrapt, og siden jeg ikke før lønn før den tolvte, trenger jeg virkelig pengene.

Eller gjør jeg det? I disse dager strever kamerunske foreldre med å betale ungenes skolepenger. Denne summen tilsvarer ofte flere månedslønner. Hvis de kommer på sykehuset må de betale en tilsvarende stor sum.

Jeg får leiligheten dekket av NMS og har aldri hatt problemer med å betale for mat. Hvis man ser bort fra året på Sagavoll har all min skolegang vært gratis.

Kamerun er på 144. plass av 179 land på FNs liste over levevilkår. Det skurrer litt at jeg skal komme fra velferdsstaten Norge og hevde at jeg trenger pengene jeg vinner i tipping.

Selvkritikk er herved tatt.

African time

2009-09-01T14:16:00.000-07:00

African time. Det er et herlig uttrykk, og passer som hånd i hanske med min tendens til å være seint ute. Spesielt nå, når vi ikke har det travleste programmet, synes jeg det er nydelig at folk har et avslappet forhold til tid. Det føles både rart og godt å kunne komme fem minutter for seint uten å bli møtt av en lukket dør eller hissig kommentar. Hvis jeg for eksempel er litt sen til franskundervisningen, treffer jeg i muligens læreren i døra, men sannsynligvis må jeg ennå vente et minutt eller to før han kommer.

Dette er egentlig ikke det beste eksempelet, for sammenlignet med mange andre er fransklæreren suveren når det gjelder å komme presis.

Men jeg ser absolutt fram til å bo ti måneder i et land der man ikke stresser seg i hjel for å rekke fram i tide, det er en tankegang som passer meg utmerket.

Ellers måtte både tannpuss og dusj utsettes litt i dag pga små tendenser til misfarging av vannet.

Gudstjeneste i sykehuskapellet

2009-08-30T08:10:00.000-07:00

Forrige søndag var vi på gudstjeneste i milleniumskirken, så i dag sto sykehuskapellet for tur. Allerede på utsiden ble vi tatt godt imot. Mange kom bort, tok oss i hånden og ønsket oss velkommen, så det var koselig. Vi nordmenn har nok noe å lære når det gjelder å være åpne og inkluderende.

I Kamerun er det slik at under kunngjøringene spør man om det er noen nye i kirka i dag, og de som er nye kan presentere seg. Et høydepunkt var at jeg klarte å presentere meg selv på fransk. Riktignok med hjelp av en huskelapp, men allikevel, framskritt fra forrige søndag. Da måtte nemlig Hilde Marie presentere oss begge.

Gudstjenesten varte i ca to timer. Etter hvert som tiden gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å holde konsentrasjonen oppe. Det er ikke lett å konsentrere seg når man ikke forstår noe særlig, men forhåpentligvis blir både konsentrasjonen og fransken bedre etterhvert.

Heldigvis er det mye sang og musikk på gudstjenestene her, og i dag var det fire kor som sang. Selv om jeg ikke forstår hva de synger, er noen av melodiene kjente, og jeg synes det er kjekkere å høre på uforståelig sang enn uforståelig prat.

Legger ved noen bilder fra sportsklubben for barn som vi arrangerte på fredag. Det var herlig å få komt i gang med en av arbeidsoppgavene våre, og veldig morsomt at det kom så mange barn.

Det er givende å være med å lede denne sportsklubben. Barna syntes lekene var morsomme, og vi ettåringer koste oss nok like mye som dem.

Dere kan lese mer om dette på bloggen til familien Bischler:

http://bischler.blogspot.com/2009/08/sportsklubb-for-de-sma.html

Je ne parle pas francais

2009-08-26T09:56:00.000-07:00

Denne uken har stort sett gått med til å lære fransk. Jeg merker at det er vanskelig å skulle lære et helt nytt språk, men samtidig kunne jeg ikke hatt bedre hjelpemidler tilgjengelig. De neste tre ukene skal jeg ha masse undervisning med Enok, og etter det begynner vi sannsynligvis å jobbe. Da vil jeg garantert få masse muligheter til å praktisere fransken.

Enok har sagt at han tror det hadde vært nyttig for oss å bo en uke eller to hos en kamerunsk familie. Det hadde vært en fantastisk mulighet til å bli bedre kjent med både språket og kulturen, så jeg krysser fingrene for at det skal gå i orden.

I dag var Hilde Marie, Bosco og jeg rundt på misjonsstasjonen og delte ut invitasjoner til en idrettsforening for barn. Denne skal startes for å knytte norske og kamerunske barn tettere sammen. I starten var jeg taus som en østers mens Hilde Marie og Bosco sto for snakkingen, men etter hvert måtte jeg også bidra litt. Med hjelp fra de to andre klarte jeg å stotre fram en setning på fransk. Onde tunger vil hevde jeg leste opp setningen fra et ark, noe jeg verken vil bekrefte eller avkrefte.

Uansett, etterpå ventet skryt fra både HM og Bosco, og mer skulle ikke til for å heve selvtilliten til en ettåring som per dags dato har miserable franskspråklige ferdigheter.

fransklærer Enok og meg

Her skal vi ha treningene

Rundtur i Ngoundere

2009-08-21T09:50:00.000-07:00

I dag tok fransklæreren vår, Enok, HM og meg med på en omvisning i og rundt Ngoundere. Vi trengte ikke kjøre langt før vi kom til en landsby der han hadde vært lærer tidligere. Konge å få oppleve litt av det primitive afrika.

Det er regntid i Kamerun nå, så naturen her er veldig grønn og frodig. I regntiden regner det litt hver dag, men det er masse sol inni mellom. Så egentlig er det en ganske deilig tid.

Etter landsbyen tok Enok oss med til markedet, universitetet og andre plasser som er verdt å se her i byen. Universitetet er svært og 20000 personer studerer der. På markedet var det sykt med folk. Alt fra falske fotballdrakter til ekte flatskjermer selges. Prikken over i-en var kjøttmarkedet. Odøren slo som en vegg mot oss, og vareutvalget stod til terningkast seks. Alle tenkelige typer kjøtt, inkludert dyrehjerter lå på utstilling, noe som tiltrakk seg både mennesker og diverse insekter.

Mye folk, mye lukter og mye fluer gjorde markedet til en kul opplevelse og en fin avslutning på sightseeingen i Ngoundere.

Litt utfor landsbyen der læreren vår jobde før

markedet i Ngoundere

Leiligheten

2009-08-19T08:01:00.000-07:00

Legger ut et par bilder av leiligheten. Den er overraskende fin og stor og med assistanse fra hushjelp er det mulig den kan holde seg relativt ryddig.

terassen

utsikten fra terassen

stuå

kjøkkenbenken

bad med gassdusj

Mus i hus

2009-08-18T10:02:00.000-07:00

I Ngoundere er vi tatt vel imot på alle mulige måter. Folkene er gjestfrie, leiligheten fin og alt ligger fint til rette for oss. Det er bare et problem. Mus. Disse små krabatene har inntatt leiligheten min, og vil overhodet ikke fanges.

Vi har prøvd med en type moderne musefeller og noen sykt sterke rottefeller. Dette fordi utvalget på det lokale markedet var relativt begrenset. Foreløpig lever musene et liv i sus og dus. De klarer nemlig å stjele osten vi legger i fellene uten å bli fanget. Nå har vi kjøpt såkalt muselim som skal festes på en papp-plate. Oppå skal det legges ost, og forhåpentligvis kan dette bli løsningen på museproblemet. Spennende.

Fikk tatt noen kule bilder av musene:

Nysgjerrig mus kikker inn stuevinduet

Fikk fanget en mus i boden

Luring

REISEN TIL NGOUNDERE

2009-08-16T08:19:00.000-07:00

Etter å ha reist siden torsdag er vi endelig framme i Ngaoundere. Turen har vært både slitsom og fascinerende, mest fascinerende.

Eventyret startet smått på torsdag. Da tok jeg flyet fra Sola til Gardermoen. På Gardermoen traff jeg familien Bischler og Hilde Marie. Kjekke folk. På kvelden dro Hilde Marie og jeg inn til sentrum for å treffe venner og for å spise.

Fredag tok vi flyet til Brüssel, deretter til Yaounde. I Brüssel møtte vi Andreas, Linda og Lena. Veldig kjekke folk dette også!

I Yaounde overnattet vi på Hotel Tango. Det mest spesielle med dette hotellet var at toalettene manglet dolokk. Typisk afrikansk slurv tenkte jeg. Senere forklarte Lena at grunnen til at dette hotellet ikke har dolokk er fordi så mange av de lokale ikke er vant til denne type toaletter. Derfor stilte de seg oppå dolokket, og gikk på do stående. På denne måten knakk nesten alle hotellets dolokk.

Togturen fra Yaounde til Ngoundere var en kaotisk opplevelse. Toget var sykt langt, og det var vanvittig mange folk på stasjonen. Nok engang ble jeg takknemlig for at jeg reiste med mer rutinerte folk enn meg selv. For HM og jeg ble tiden stort sett brukt til å ta bilder og filme. Alt her er jo nytt og kult. På de fleste togstoppene sto selgere og tilbudte oss diverse varer. Andreas kjøpte batong til oss. Batong er laget av en type mel og vann, og lukter sykt ekkelt. Konsistensen er seig og det er ganske smakløst. Men kjekt å ha prøvd.

Etter 13 timer på toget var vi endelig framme i Ngoundere. Svette, slitne og illeluktene steg vi av toget. En ny og spennende kultur, fantastiske folk og mye latter har gjort turen fantastisk. Blir de neste ti månedene like bra, har jeg mye å se fram til.

Mye folk på togstasjonen i Yaounde

HM og meg

Lena

togstasjonen i Ngoundere